NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

Boka til Ketil Raknes om USAs rasistiske historie burde vært pensum for alle amerikanske barn og voksne. Selv om enkelte passasjer burde ha minst 18-års grense. Om Donald Trump igjen blir president i november, vil nok denne boka bli bannlyst fordi den forteller den brutale og nakne sannheten om slavetiden, lynsjingene, raseskillet i sørstatene og den kronglete veien til et demokrati. En rød tråd i boka er tolkningen av ordene i uavhengighetserklæringen fra 4.juli 1776, nemlig «Vi mener at dette er selvklare sannheter: at alle mennesker er født like, og at de har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper». 

I likhet med Raknes var jeg også for positiv til amerikansk historie da Barack Obama ble president, og trodde vi nå skulle få oppleve Amerika som et velfungerende flerkulturelt demokrati. Sjokket ble dermed stort da jeg besøkte Washington DC valgnatta i 2016 og våknet opp med at Donald Trump ble amerikansk president.

Selv om jeg har mellomfag i historie med fokus på den amerikanske borgerkrigen, var det nesten umulig å forstå meg på de amerikanske velgerne.

Etter å ha lest Raknes lettleste bok om kompleksiteten, forstår jeg langt mer om hva som egentlig skjedde da Teapartybevegelsen oppsto, hvordan Donald Trump ble båret fram på rasismekortet og hvordan sinte rike hvite amerikanere stormet kongressen i frykt for å miste sine privileger.  Mange har opplevd rasisme i dette landet. Blant annet den amerikanske urbefolkningen, asiater og spanskamerikanere, men  Raknes har med denne boka valgt å gi oss innblikk i grusomhetene som afroamerikanere har opplevd i generasjoner.

 Han har gjort et svært grundig forarbeid, og språket flyter lett. Vi får historien servert gjennom øynene og livene til Frederick Douglass, William Edward Burghardt Du Bois, Martin Luther King Jr. og Barack Obama. De fire menn er kjent for tunge biografier og bøker om den amerikanske borgerrettsbevegelsen i ulike epoker. Gjennom de fire hovedpersonene kan vi også få et riss av det strategiske maktspillet mange presidenter har brukt for å bli valgt, og det er interessant å forstå at verken MalcolmX eller Martin Luther King Jr var helter i sin tid. De var uenige om retningen. Intereressant er det også å lese passasjene om at de tyske nazistene hentet inspirasjon fra sørstatene som hadde et system som oppfordret til og legimiterte ekstremt grov rasisistisk vold. De tøffeste fortellingene i Raknes bok er nok dem om de mange tusen lynsjingene av afroamerikanere i perioden 1877-1950 og den frykten som dette skapte i alle familier. Som Raknes sier har fortellingene fra denne perioden også preget mange store amerikanske forfattere som Toni Morrison, James Baldwin og Maya Angelou. Og musiker Billie Holidays «Strange Fruit» har etter lesningen av denne boka gitt meg gåsehud. Og fortsatt grøsser jeg og tenker på de grufulle urettferdige handlingene begått mot uskyldige mennesker.

En scene gjenfortalt i Raknes bok er om lynsjingen av Mary Turner i Georgia i 1918. Gravid i åttende måned hadde Mary møtt opp for å protestere mot ektemannens lynsjing for et drap han aldri hadde begått. Da snur mobben seg mot Mary og henger henne opp ned i et tre, heller bensin over henne og tenner på. Mobben skjærer så ut barnet i magen som skrikende faller ned på bakken og dermed knuser hodet til det lille barnet ved å tråkke på det med støvelen.

Ifølge Raknes har flere akademikere sagt at det ikke gir mening å klassifisere USA som et fullverdig demokrati før Civil Rights Act og Voting Rights Acts ble vedtatt i 1964 og 1965, men selv etter dette har sørstatenes innflytelse vært utfordrene for USA.

Obama, som ble den første svarte presidenten og følte seg både som afroamerikaner og amerikaner samtidig, brukte mye av tiden på å kjempe for at USA skulle bli et mer inkluderende og mindre rasistisk samfunn. Men det var mørke krefter som ville det annerledes. Raknes’ fortelling er sett fra en norsk skribent på venstresiden, men forklarer godt hvorfor USA har fått de store klasseforskjeller. Og for meg som har besøkt amerikanske fengsel i tre stater i sommer, er det nå lettere å skjønne hvorfor afroamerikanerne er i flertall i de fleste anstaltene. Raknes  sier at angrepet 6.januar 2021 da Trump tapte valget, viser at den amerikanske borgerkrigen aldri tok slutt, og at det fortsatt finnes mennesker som ønsker å knuse ideen om det flerkulturelle USA. Og viser at rasismen som Trump forfekter ikke er så ulik den rasismen som president Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Richard Nixon gav uttrykk for. Etter stormingen av kongressen tror forfatteren at «ideen om hvit makt dessverre er like amerikansk som McDonalds og eplepai». 

Jeg synes boka er et mesterstykke i historiefortelling. En bok alle med interesse for amerikansk historie bør lese uavhengig av politisk ståsted.  Kanskje kunne den neste boka Raknes skriver også ta med historien til alle de tøffe kvinnene som deltok aktivti kampen. Og også de kvinnene som i dag skriver historier i landet.

Boka som både var underholdende, skrekkinnbydende og lærerik. Jeg liker godt at han trekker paralleller fra historien til dagens politiske debatter foran presidentvalget. Men jeg har ikke mistet nattesøvnen av den grunn. Etter  å ha fulgt presidentvalgkampen tett de siste månedene, har jeg nå et mer optimistisk syn på fremtidens USA enn Raknes i sin avslutning av boka. Barack Obama sa i sin innsettingstale som jeg i likhet med forfatteren fulgte med tårer i øynene at «En nasjon kan ikke velge sin fortid, den kan bare velge sin fremtid». Noe lignende har vi hørt fra Demokratenes presidentkandidat Kamala Harris. Hun har gitt de som tror på demokrati og et samlet flerkulturelt USA, håpet tilbake. Dagens visepresident har vind i seilet, og etter å ha hørt Michelle og Barack Obama tale på Demokratenes landsmøte denne uka, tror jeg både Raknes og andre som frykter en ny Trump-seier kan puste lettet ut.

Kanskje vil valget i november være starten på det demokratiet der «alle mennesker er født like» som de som skrev uavhengighetserklæringen 4.juli 1776 drømte om?