JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

AKTUELL BOK: Nils Henning Hontvedt: Landshøvding og samlingsmann. Res Publica 2017

Han var LOs femte leder. Født i 1868 i Tønsberg, en by som ikke en gang har ei gate oppkalt etter ham, død i Oslo 21. februar 1925. Gatenavnet Ole Lians vei eller Ole Lians veg har for øvrig ikke så mange andre byer og tettsteder i landet heller – så vidt jeg veit fins det bare oppkalt veistubber etter ham i Lørenskog kommune, i Gjøvik by og på Jeløya i Moss.

Nils Henning Hontvedt, den tidligere ordføreren i Horten fra 1999 til 2011, har nå skrevet en politisk biografi om denne landshøvdingen. For det var faktisk høvding han var – i hvert fall om vi skal tro Hontvedt. Og det er det all grunn til – boka hans er solid og etterrettelig. Hontvedt er da også historiker av fag, med en spesiell sterk forkjærlighet for arbeiderbevegelsens historie. Så Lian har kommet til rette mann.

• Dette er snittlønna i over 300 yrker

Hva gjør Lian så stor – til tross for hans bleke ettermæle? For det første satt han som LO-leder i 19 år – han ble gjenvalgt på den ene kongressen etter den andre. Han hadde medlemmenes tillit. Bare legendariske Konrad Nordahl har sittet lenger som LO-leder enn Lian. Og dette var i ei svært urolig tid for arbeiderbevegelsen med sterk opposisjon til ledelsen som etter hvert kulminerte med partisplittelser. Og seinere gjenforening, men det fikk Lian aldri oppleve.

Hontvedt framstiller Lian som en kompromissets mann, en brobygger som både var visjonær og pragmatisk. Men framfor alt var han samlende. Og han hadde ikke hvem som helst i sin midte. Martin Tranmæl, en av arbeiderbevegelsens sterkeste personligheter var i perioder Lians meningsmotstander. Ja, en gang stilte til og med Tranmæl opp som motkandidat til Lian om LO-ledervervet. Og tapte med klar margin.

Det kanskje aller mest interessante funnet i denne boka er at forfatteren belegger at Lian var en foregangsmann for trepartssamarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverforeningen og myndighetene – altså det som senere har blitt den berømte norske modellen.

• Følg oss på Facebook

Og sjøl om Lian i tillegg til LO-leder også var både nestleder i Det Norske Arbeiderparti og stortingsrepresentant for det samme partiet – i en periode hadde han alle tre vervene samtidig – var han aldri i tvil om hva som kom først. Hontvedt skriver: «Men det er fortsatt fagorganisasjonens samling og enhet som betyr mer enn alt annet, og det er fortsatt fagorganisasjonen som for Lian er og blir den dominerende kraft i klassekampen.»

At ikke en sånn mann er blitt hyllet mer av moderne LO-folk, er etter å ha lest denne boka nærmest en gåte. En bekransning av gravsteinen til Lian på Vestre Gravlund burde vært obligatorisk på enhver 1. mai-morgen – men sånn er det ikke.

Når det gjelder Lians mange politiske hatter, skriver Hontvedt blant annet følgende: «Ole Lian går med andre ord på Stortingets talerstol, noe han kan gjøre fordi han er stortingsrepresentant, ikledd rollen som leder av landets landsorganisasjon. I dag ville det mest sannsynlig blitt omtalt – og kanskje påtalt – som rolleblanding – en problemstilling som på denne tiden i 1916 ikke synes å plage Ole Lian i nevneverdig grad. Han taler med den største selvfølgelighet på vegne av de fagorganiserte og taler som sin sivile jergperson – i rollen som LO-leder.»

Når det gjelder Lians storhet og manglende oppmerksomhet blant dagens tillitsmenn og kvinner i fag- og arbeiderbevegelsen, skal jeg være forsiktig med å være hovmodig og arrogant. Hva visste vel jeg om dette før denne boka forelå? Det er først og fremst Hontvedts fortjeneste at jeg også nå forstår Lians betydning. Rett og slett fordi det står i denne fremragende boka.

• Her er alle LOs ledere gjennom tidene