JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Når Adelheid Seyfarths gir ut sin fjerde roman har vi kommet fram til 2017. Den heter «Den hvite elgen», er en oppfølger fra «40 kalde bak månen» og innrammet av et flott dikt der første vers åpner boka og går sånn:

Dere

som ikke er

redd for å

dø burde

skamme

dere

Og avsluttes sånn:

Mennesket uten

håp dør

før mennesket

med håp

dør

med håp

Vi følger altså Robert Langberget fra 40 kalde og hans familie i denne romanen. Robert jobber sånn delvis på en anleggsplass i Oslo, men bor fortsatt på Finnskogen. Han er ukependler. Hjemme kommer han over en hvit elgkalv en dag han er ute i skauen med børsa. På anleggsplassen finner han en annen dag en gjenglemt fiolin som han tar med seg hjem til sønnen Robin. Fiolinen blir et symbol for en annen klasse enn den Robert tilhører, en klasse det kanskje er verdt forsøket å bevege seg mot. Det skal imidlertid seinere vise seg at fiolinen ikke helt er hva den gir seg ut som, det er i stedet for en bratsj han har funnet. På Finnskogen skjønner de ikke det engang, liksom. Finkultur er ikke lett å bli klok på utenfor hovedstaden.

For dette handler igjen om forskjeller – om klasseforskjeller. Ikke bare på et økonomisk plan, men også på et sosialt og kulturelt. Seyfarth skriver på rotekte dialekt noe som forsterker skillet mellom dem og vi, mellom byfolka i Oslo og bønda ved svenskegrensa.

Med i romanen er også Siw, jenta som ble på tjukken nokså tidlig i livet, som Robert måtte gifte seg med og som fikk spolert drømmen om utdannelse og et annet liv. Kanskje utenfor bygda, hvem veit? Nå har hun verken nåla i veggen eller madrassen full av framtidshåp. Dessverre. Ekteskapet er også på stadiet separasjon.

Robert er sjølsagt ikke særlig happy med at det går dårlig på hjemmebane, at han føler seg maktesløs og til tider er uten tiltak. For mest opptatt er han av hva han skal gjøre med den hvite elgen og fiolinen/bratsjen. Hva som skjer skal ikke røpes her. Men håpet dør aldri!

Adelheid Seyfarth har også denne gangen skrevet en sterk tekst om klasseforskjeller. Og litt utypisk for temaet, er store deler av boka ganske morsom å lese. Her fins ingen forteller som verken syter eller moraliserer over white-trash-livet i skauen. Seyfarth skaper karakterer som både er troverdige og levende. Hun er en unik stemme i det norske forfatterlandskapet