JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hans Nielsen Hauge (1771-1824) har nok de fleste hørt om, men hvem kjenner den historiske epoken han virket som sterkest i? Det korte og enkleste svaret er sjølsagt Trygve Riiser Gundersen, forlagsredaktør, forfatter og kritiker. Og altså opphavsmannen til sakprosaboka «Haugianerne», en mastodont av et verk som kom for tre år siden, og som er lansert som bind 1. Vi får altså mer med tid og stunder. Hurra!

Hauge, født i Tune i Østfold, er et begrep særlig blant lavkristelige her til lands. En mann som reiste land og strand rundt og forkynte Guds ord i reneste halleluja-stil. At han ikke ble spesielt populær blant prestestanden i sin samtid, de som var satt av myndighetene til å forkynne Guds ord, er også kjent. Det Gundersen imidlertid får fram i denne boka er at Hauges virksomhet på slutten av 1700-tallet og fram til hans død fødte en bevegelse som provoserte langt flere enn de dypt kristne. Haugianerne ble en utfordring for selve det eneveldige Danmark-Norge. Hvorfor det? Jo, fordi forsamlinger av den størrelsesorden som haugianerne bidro til rett og slett ikke var lov. I hvert fall hvis det ikke var søkt lov om det hos myndighetene. Og det ga stort sett haugianerne blaffen i. Store grupper mennesker skulle ikke samles offentlig, det var uheldig sett med myndighetenes lorgnetter.

Sånn sett er det mulig å se hele denne folkelige bevegelsen som en forløper til Marcus Thranes disipler som dukket opp om lag 50 år seinere (1848) og også skapte uro blant borgerskapet. Denne bevegelsen regnes jo som en forløper for den moderne arbeiderbevegelsen – bør haugianerne også regnes med til denne tradisjonen? Det er nok kanskje å strekke det noe langt, det sies i hvert fall ikke eksplisitt i denne boka. Den største likheten mellom haugianerne og thranittene var nok at de begge var populære og voksende, ikke minst i kraft av at de kom med noe nytt som tidsånden hadde bruk for. Innholdsmessig sto de to et langt stykke fra hverandre, men som fenomen er likhetstrekkene både slående og interessante.

Nå er det ikke denne sammenligningen som er hovedtema i Gundersens bok. Han er mer opptatt av å finne ut hva slags bevegelse haugianerne var. Og ikke minst hvordan den kunne spre seg så fort. Og her ligger også bevegelsens opprørske kraft antagelig begravet. Enevelde var overmodent om ikke for revolusjoner, så for reformer. Og ikke mins et gryende opprør nedenfra. Dessuten trengte nok den rådende forståelsen av den åndelige overbygningen i samfunnet også en ny make up.

Og det er her Gundersens verk er så nødvendig og opplysende. Han bruker ikke få tettskrevne boksider på å analysere hvilke samfunn som utgjorde rammen for haugianismens fødsel og vekst. Var det ikke sånn at store befolkningsgrupper, og kanskje særlig bøndene, ble undertrykket på det sterkeste? Var det ikke på sin plass at noen tok til motmæle? Svaret er nok ja på begge spørsmålene. Og så skal vi heller ikke glemme at ute i Europa, litt sør for oss, ulmet det i aller høyeste grad blant allmuen og de noe mindre bemidlede. Karl Marx og Friedrich Engels ga ut sitt kommunistiske manifest kun 24 år etter at Hans Nielsen Hauge døde.

Gundersen har med dette storverket skrevet et grundig historisk epos om ei spennende tid der han tar opp flere av de temaene både samfunnsvitere, historikere og politikere baler med den dag i dag. At en sånn figur som Hauge skulle dukke opp mot slutten av enevoldstida lå kanskje i kortene, men det skal en dyktig forfatter til for å få denne innsikten fram til overflaten. Og til befolkningen. Gundersen har med dette verket spent buen høyt. Og skapt forventninger hos oss historieinteresserte lesere til utgivelsen av bind 2.