JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Innvandring som tema for både skjønnlitteratur og sakprosa er nærmest utømmelig. Men så er det da heller ikke noe nytt fenomen, det har fulgt menneskeheten på denne kloden så lenge vi har eksistert. Et sånt historisk blikk er bare ett av de fine innsiktene den indiskfødte journalist og forfatter Suketu Mehta bringer til torgs i sin fine bok «Dette landet er også vårt», en tittel han nesten har lånt fra Woody Guthrie, den amerikanske folksingeren fra Okemah i Oklahoma, han med «This machine kills fascist» skrevet på gitaren. Guthrie har satt mange spor etter seg verden over, men kanskje aller mest i USA hvor Mehta også i dag bor (I New York City). Han er nemlig sjøl en innvandrer, og har følt mange av de utfordringene innvandringen fører med seg på egen kropp. Dette bruker han rått i boka.

Mehta har et utelukkende positivt syn på innvandring, men det betyr ikke at han ikke problematiserer temaet, at han ikke ser utfordringene. Som nevnt har han et historisk blikk på det hele og skriver blant annet følgende helt i starten av boka: «I dag er det ganske mange mennesker i de rike landene som klager høylytt over innvandring fra de fattige landene. Men slik migrantene ser det, har spillet hele tiden vært basert på en svindel. Først kom de rike landene og koloniserte oss, stjal våre skatter og hindret oss i å bygge opp vår egen industri. Etter å ha plyndret oss gjennom flere århundrer, trakk de seg ut igjen og etterlot seg kart med nytegnede landegrenser som sørget for evige stridigheter mellom våre ulike samfunn. Deretter hentet de oss inn til sine egne land som «gjestearbeidere» - som om de visste hva ordet «gjest» betyr i våre kulturer – samtidig som de prøvde å unngå at vi tok med oss familiene våre. Etter at vi hadde vært med å bygge opp deres økonomi med bidrag fra våre råmaterialer og vår arbeidskraft, ba de oss reise hjem igjen, og ble overrasket da vi ikke gjorde det».

Dette er et sitat som virkelig går rett til kjernen, dette er et sitat som høyrepopulister over hele verden burde lest til frokost, lunsj og middag hver eneste dag. For så enkelt kan det sies, så oppsummert og innholdsrikt – så sant.

Og er det noe som framfor alt preger denne boka så er det forfatterens evne til å skrive så vi forstår. Han bruker mange fortellende teknikker fra journalistikken (han underviser i journalistikk ved Universitetet i New York) og viser denne sjangerens overlegenhet også på et så avansert og mangefasettert tema som innvandring. Han nekter å skrive i akademisk analytiske termer – han sverger til den gode historie, og viser hva dette handler om. Uten å bruke figurer eller grafer.

Boka er delt inn i fire deler og til sammen 18 kapitler. I kapittel 3 som heter «Hverdagshelter» finner vi dette: «Før du ber andre folk om å respektere Vestens grenser, bør du spørre deg selv om Vesten noen gang har respektert andre lands grenser. Hvor ofte har ikke Storbritannia seilt ut på leting etter grenser de kunne krenke og territorier de kunne erobre? Hvor ofte har ikke britene inngått avtaler med innfødte herskere, for senere å gi blaffen i avtalen og drepe eller fengsle de samme herskerne eller deres etterkommere?»

Vel, så er han kanskje tilhenger av fri flyt og åpne grenser? Nei, det er han ikke. «Jeg mener ikke at grenser skal være åpne. Jeg mener at vi skal åpne våre hjerter», skriver han. Vakkert, men ikke noe mindre sant av den grunn.

Innvandring og migrasjon er sjølsagt et tema som ikke unndrar seg politiske standpunkter – hvilket tema er egentlig det? Mehta har derfor mange politiske og moralske synspunkter i boka, men blir aldri et sekund dogmatisk. Snarere engasjert, frustrert og indignert over at de fleste samfunn – og kanskje særlig det amerikanske hvor han sjøl lever i til daglig – ikke kvitter seg med intoleransen mot innvandrerne som av forståelige grunner søker seg til steder og plasser på denne jordkloden hvor de kan maksimere sin egen lykke – sånn vi alle gjør, ja – sånn menneskeheten har gjort til alle tider.

Denne boka er noe av det beste jeg har lest om innvandring noensinne, jeg er helt enig med Salman Rushdie som beskriver den som både briljant og uhyre viktig. Ja, «Dette landet er også vårt» er en av de beste bøkene uansett sjanger jeg har lest på lang, lang tid. Og en flott, om enn litt indirekte, hyllest til Woody Guthrie.