JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For noen få dager siden var det 40 år siden den svenske statsministeren Olof Palme ble skutt på åpen gate i Stockholm. Mordet er faktisk ikke oppklart ennå. Ingen veit helt sikkert. Så da er det sjølsagt beleilig å skrive bøker om dette mordet. Og det er akkurat hva Tron Jensen har gjort. Ikke en sakprosabok, men en roman der det spekulative rommet er langt større, og forfatteren slipper å bevise noe som helst.

Men det er en ganske original måte Jensen behandler problematikken på. Vi møter en forfatter som befinner seg på Kretas nordkyst, i nærheten av den vakre turistbyen Chania. En dag han slapper av på stranda møter han en svenske med navn Lundin. De kommer raskt i snakk. Og det viser seg at Lundin har litt av en historie å fortelle. Han sier nemlig at han var til stede på fortauet i krysset Sveavägen-Tunnelgatan 28. februar 1986, altså der og da Palme ble skutt. Og Lundin så alt som skjedde, han veit i motsetning til det svenske politiet hvem som var morderen. Så handler stort sett resten av denne fortellingen om Lundins fortelling. Den er detaljert som en god krimhistorie skal være, her får vi nøyaktige tidsangivelser over hvor de enkelte figurene som inngår i dramaet for 40 år siden befant seg. Og vi får vite hvem som kunne vært morderen, men som av forklarlige grunner i henhold til Lundins vitneobservasjoner likevel må frikjennes. Til slutt står vi igjen med bare en mulig gjerningsmann.

Akkurat da vi som lesere har forsonet oss med Lundins fortelling, og kanskje også tatt den for god fisk i all sin eksakthet og troverdighet, kommer del to. Lundin ble nemlig tatt inn som vitne mange år etter at mordet fant sted. Svenskene ble jo aldri ferdig med saken, den var – og er – en verkebyll for politietaten. Historien om da Lundin var vitne er av en litt annen karakter. Her viser det seg etter hvert at han som Lundin peker ut som morderen, likevel ikke kan være morderen av litt ymse grunner. Men den aller største erkjennelsen er at Lundin faktisk ikke har alibi for at han var på åstedet, snarere tvert imot. Han har alibi for at han var hjemme i sin egen leilighet like i nærheten. Da dette blir konstatert av alle parter, fisler liksom fortellingen ut. Og Skandiamannen, han som døde i 2011, og som seinere antas likevel å være gjerningsmannen, blir ikke korsfestet hos Jensen heller.

Hva handler så dette egentlig om? Hva vil Trond Jensen med dette? For det første: Romanen er velskrevet, og den byr på sine overraskelser. Hvem kan vi egentlig stole på, hva er sant og usant? Hva er en fiksjon? Hva har et menneske egentlig sett når en fortelling er «kommet på gli»? Kan vi stole på våre sanser, dag som natt? Det er på sett og vis selveste sannheten som settes på prøve her. Og det er en problemstilling som i aller høyeste grad melder seg på som relevant i dagens samfunnsdebatt der konspirasjonsteorier selges på auksjon til høystbydende.

Romanen toner ut med forfatterens egne refleksjoner på nordkysten av Kreta. Mens vi lesere skjønner at vi har lest en slags metaroman der en forfatter gjør det de fleste forfattere nesten alltid gjør: Gjenforteller en historie de sjøl har fått fortalt, gjør den til sin egen og gir den ut i romans form. Samtidig som vi blir sittende igjen å undre oss over hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Snedig gjort, men helt etter den gamle, gode bokoppskriften.