JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en merkelig film på svært mange måter. Lars K. Andersen er en dansk filmskaper og mangeårig beundrer av den norske oppdager og forfatter Helge Ingstad (kanskje mest kjent for boka Pelsjegerliv). I 1938 forsøkte Ingstad å finne en Apache-stamme som skulle befinne seg skjult i Mexico. Stammen var etterfølgere av den store høvdingen Geronimo som USAs myndigheter i sin tid ga en ganske ublid skjebne. Nå vil Lars følge i Ingstads fotspor og forsøke å finne denne stammen. Samtidig vil han lage film om det og har hyret norske Håvard Bustnes til å gjøre jobben med seg sjøl i hovedrollen. Bustnes har tidligere blant annet lagd dokumentarfilm om det greske høyreekstreme partiet Gyllent Daggry og en valgkampturné der Trond Giske forsøkte å vinne sympati og gjenreise sitt eget renommé.

Sammen drar disse gutta på tur. Og treffer etter hvert Pius LaCroix-Garcia som er apache-indianer og stammer fra Geronimos slekt. Ett av problemene er imidlertid at det dukker opp noen andre som også utgir seg for å være etterkommere av Geronimo. Pius påstår hardnakket at disse er falske. Og uansett er det ingen som veit om den tapte stammen eksisterer eller om den gjemmer seg i fjellene.

Pius er imidlertid en alvorlig og stolt indianer. Han godtar slett ikke alt hva de skandinaviske filmskaperne finner på – nei, han er i utgangspunktet ganske skeptisk til hele prosjektet. Det viser det seg også at det er flere fra urbefolkningen som er. For det er ikke bare å komme her og komme her, som Øystein Sunde sikkert ville ha sagt. Det dreier seg om anstendighet og respekt, det dreier seg om hvilken rett hvite skandinaver har til bare å trenge seg på en urfolksstamme som kanskje har gjemt seg av ulike grunner og på ingen måte vil ha sin historie fortalt av andre enn seg sjøl. En av kildene i filmen kaller det for nykolonialisme.

Dermed får også filmskaperne noe å tenke på. Og det ender med at de blir uenige om hva de nå skal gjøre. Alt dette får vi se, sjølsagt en del redigert, i filmen. Det blir et slags metaperspektiv. Vi får innsikt i hvordan filmen er lagd og tenkt. Sånt skjer ikke hver dag. Bustnes er nok den av de to som er mest skeptisk til å fortsette dette prosjektet, Andersen syns indianernes innvendinger er vanskelig å ta hensyn til. Han mener hvem som helst kan fortelle en historie om andre sjøl om de ikke er en del av de andres historie. Hvis ikke ville det være umulig å lage film. Skjønt, her handler det altså om en kultur – indianerkulturen – som mange vil mene at tidligere er blitt tråkket på og voldtatt. Og det handler om mennesker som vil være i fred.

Bustnes/Andersen drar etter hvert hjem, men Andersen besøker Ingstads datter og barnebarn i Norge. Her får han vite om en hodeskalle som Ingstad i 1938 stjal fra en grav. Hodeskallen tilhørte en indiansk kvinne som ble drept long time ago. Bare det å stjele med seg denne og bringe den til et loft i Norge, er respektløst overfor indiansk kultur og tradisjoner. Når Pius får vite dette, blir han svært oppbragt – ja, han blir nærmest tom for ord.

Familien Ingstad skjønner imidlertid problemet, og sjøl om hele historien setter far og bestefar Helge Ingstad i et svært dårlig lys, bestemmer de seg for å forsøke å bringe hodeskallen tilbake dit den hører hjemme sånn at den døde kvinnens ånder kan få fred. Dette er nemlig en del av apache-indianernes trosoverbevisning. Filmen viser en kulturkollisjon av dimensjoner.

Bustnes/Andersen reiser da tilbake til Mexico, møter Pius igjen, har med seg hodeskallen og forsøker å få ordnet det hele til alles beste. Og sånn toner denne filmen ut.

Å si at filmen er spesielt spennende, ville være en sterk overdrivelse. Men det den savner av spenning, vinner den i ettertanke og refleksjon. Og ikke minst ærlighet. At vi er fulle av fordommer, at filmskaperne her var svært naive i sin framferd – det er filmen et tydelig vitnesbyrd på. Det flotte er at de tør å vise det.