JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

El Salvador er en republikk i Mellom-Amerika som grenser til Stillehavet, Guatemala og Honduras. Landet er det tettest befolkede i Mellom-Amerika, hovedstaden heter San Salvador. Litt i underkant av 7 millioner innbyggere har landet som i perioden 1979 til 1992 gjennomgikk en svært blodig borgerkrig. Borgerkrigen tok livet av den katolske og radikale biskopen Óscar Romero i mars 1980. Presidenten i dag heter Nayib Bukele. Han har sittet ved makta i fem år, og stiller til valg igjen. Under hans presidentperiode har El Salvador blitt det landet med de laveste drapstallene i hele Latin-Amerika. Om vi skal tro en artikkel i Aftenposten lørdag 3. februar.

Men sånn har det definitivt ikke alltid vært. Og det er mye av dette denne sakprosaboka handler om. For en gang var El Salvador et voldshelvete. Utallige bander av svært unge gategutter, fattige og kriminelle, herjet i gatene på en sånn måte at både politi og andre myndigheter fullstendig hadde mistet kontrollen. I tillegg var korrupsjonen en helt naturlig del av samfunnet. Det meste kunne du kjøpe deg fra om du hadde litt penger. Og når mange er fattige, fins det også noen rike. Steinrike.

Óscar Martínez er redaktør og journalist. Han har ifølge denne bokas baksidetekst dekket volden i Mellom-Amerika i hele sin karriere. Han har bygget opp et kildemateriale som er unikt. For et solid kildenettverk må du ha om du skal drive gravende journalistikk. Og det er det han holder på med, det er det han har skrevet denne boka på bakgrunn av. Vi får innblikk i noen av de sakene han har skrevet de siste årene. Og vi blir dermed kjent i det El Salvadoranske landskapet. Her råder lovløsheten og anarkiet. Og svært lite annet.

Men det aller mest sentrale i denne boka er hvordan det er å være journalist i dette landet. Forfatteren har fått kontakt med en hovedkilde ved navn Rudi, en tenåring som tidligere var medlem av Barrio 18, en av de voldeligste gjengene i Mellom-Amerika. Disse ungdommene dreper for et godt ord, og gjerne på bestilling. Eller rent spontant, om de får lyst til det. Og de dreper også hverandre over en lav sko. Til slutt er det også Rudis tur. Her slipper få, om noen, fri.

Samtidig er en journalist som vil skrive om hva som foregår på gateplanet i for eksempel hovedstaden San Salvador, nødt til å basere seg på disse gjengmedlemmene som kilder. Ellers får de ikke vite noen ting. Men skal kildene nevnes med navn? Er ikke det livsfarlig? Jo, det er nettopp det. Ofte er derfor kildene anonymisert. Journalistene, derimot, de kan aldri gjemme seg bak anonymitetens slør, de står fram med byline. Og dermed med store fare for å miste livet. Det er gatas parlament som råder her. Politiet kan ikke hjelpe deg stort, de kan i verste fall være de som dreper. For som nevnt, dette samfunnet er gjennomkorrupt.

«De døde og journalisten» er ei brutal bok. Vi møter noen beskrivelser som ligner på Jo Nesbøs. Forskjellen er bare at her er det virkelige hendelser, mens Nesbø tross alt kan gjemme seg bak fiksjonen. At noen i det hele tatt ønsker å skrive om dette, med livet åpenbart som innsats, er en utmerkelse i seg sjøl. Politisk journalistikk i Norge og de fleste andre land i vår egen verdensdel, blir som et skriveseminar å regne i sammenligning med dette.

Skal jeg først innvende noe mot denne boka må det være at forfatteren noen få steder er nær grensa til å romantisere, i betydningen oppheve, sin rolle og journalistikkens betydning. Sjølsagt har den fjerde statsmakt pressen en tilsynelatende mer prekær rolle i et land som El Salvador, men det er fortsatt en god regel å praktisere «show it, don’t tell it».

«De døde og journalisten» er en nyttig og nødvendig bok for ikke bare journalister, men også for alle som er opptatt av internasjonale spørsmål og virkeligheter langt utenfor allfarvei.