JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mina Gerhardsens bok «Å lykkes med media» er ikke primært skrevet for sånne som meg: Journalister og redaktører. Den er først og fremst skrevet for folk som ønsker å få sitt budskap «på» – som det heter – i mediene. Gjerne tillitsvalgte i fagbevegelsen. Sånn sett har boka en mengde relevante, men også svært konvensjonelle tips og råd. Gerhardsen veit hvordan hun skal sette agendaen.

Hun har erfaring fra både journalistikken, politikken og informasjonsbransjen. Og også som leder av en stor frivillig organisasjon. Hun har derfor solid bakgrunn for egne meninger.

Dette har blitt en kokebok i hvordan tekkes mediene. Hvor viktig det er å ha en mediestrategi, hvordan du skal kle deg om du for eksempel skal på TV, hvordan du takler nervøsitet – ja, rett og slett lykkes med å få fram ditt budskap. So far so good.

Boka er full av gode råd som det ikke er vanskelig å slutte seg til. Mye av det Gerhardsen foreslår, kanskje det aller meste, fungerer fortsatt. Også i en medieverden som er under sterk endring. Mye av dette er i mine øyne opplagtheter, andre ting handler om folkeskikk og rimelig utviklede sosiale antenner. Journalister er ofte som folk flest, de reagerer positivt på mennesker med en viss grad av høflighet og folk som har forberedt seg litt når de for eksempel stiller til intervju. Det er liksom ikke nok bare å møte opp. Det gjelder for så vidt for journalisten og mediene også, men det er en helt annen skål. Her handler det om å ta journalisten på alvor. Og vise respekt. Også i de tilfeller journalisten og mediene ellers ikke gjør det. Det hender også.

Siden jeg altså sjøl kommer fra mediene, kan det av og til være litt underlig å lese sånn «kokebøker» i mediehåndtering. På den ene siden får du en del aha-opplevelser på hvordan vi i mange gitte situasjoner oppfører oss og tenker, på den andre siden protesterer du vilt inni deg og tenker at sånn er det definitivt ikke. Jeg er ikke som andre journalister, jeg er annerledes. Jeg vil i hvert fall helst være det.

Det er to ting ved dette som er problematisk. For det første er verken journalister, redaktører eller store og små mediehus skrudd sammen helt likt – vi er rett og slett ingen homogen gruppe uansett hvor mye vi jager i flokk når store, blodige saker dukker opp. Og for det andre er det budskapet som informanter, tillitsvalgte og politikere skal prøve «å få på» i mediene ingen vare på linje med brød og melk. Likevel bruker Gerhardsen ordet «innsalg». Det gjelder altså å få mediene til «å kjøpe» et budskap. Og da er vi ved det som ofte blir en slags maktkamp mellom kilde/informasjonsrådgiver og journalist. Med fare for at jeg sjøl generaliserer for mye, vil jeg nok påstå at journalister flest liker å ha regien sjøl. Å få følelsen av å være med i et salgsledd, en kommersiell greie, kan skape større avstand enn denne boka gir inntrykk av. I hvert fall syns jeg Gerhardsen ikke problematiserer dette forholdet sterkt nok.

Boka tar også opp tilfellene der det er viktig å komme seg «av» - altså unngå oppmerksomhet om en sak som kanskje skader mer enn den gavner. Sånne situasjoner kan bli ganske slitsomme både for informanter og journalister/redaktører. I sånne situasjoner er de to rolleinnehaverne ikke venner lenger, men kan fort utvikle seg til å bli bitre fiender. Det ligger i sakens natur. Informasjonsrådgivere som forsøker å trenere saker som har offentlighetens interesse – i hvert fall sett fra medienes side – blir sjelden særlig populære blant journalister.

Gerhardsen skriver også et par steder om når oddsen øker i betydningen av at sjansene for ett eller annet blir større. Dette er upresis bruk av begrepet «oddsen øker». Når oddsen øker, i betydningen blir høyere, minskes sjansene – ikke motsatt.

Mina Gerhardsen har skrevet ei bok som antagelig vil bli mye brukt også blant tillitsvalgte i fagbevegelsen. Nytteverdien er åpenbart stor. Litt større problematisering av forholdet mellom kommunikasjonsrådgivere/informanter og medienes egne folk, ville vært på sin plass. Eller kanskje en sånn problemstilling fortjener sin egen bok – en oppfølger til «Å lykkes med media»?