JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Også Haruki Murakami har vært en ung mann. Med drømmer og lengsler som alle oss andre. Sjøl forteller han at det ikke var forfatter han drømte om å bli, men ett eller annet som ikke var en vanlig kontorjobb. Fram og tilbake til jobben, hver dag sånn som de fleste av oss andre, på tettpakkede tog, busser eller t-bane, nei, - det var ikke noe for ham.

Og for å si det enkelt, uten altfor mye litteraturvitenskapelig spekulasjoner, er hans ønske om alt annet enn en ni-til-fire-jobb gjenkjennbart hos karakterene i hans første to romaner også. For tre år siden ble nemlig hans debutverk «Hør vinden synge» utgitt sammen med hans andre roman «Flipperspill, 1973» utgitt på norsk. De to romanene henger ganske nøye sammen – de regnes gjerne som første og andre del av den såkalte serien om Rotta, jegfortellerens bestekompis som vi også møter i de seinere romanene «Sauejakten» og «Dans dans dans».

I debutromanen presenterer jegfortelleren seg på karakteristisk Murakami vis: «For å gjøre en lang historie kort, så blir jeg 21 år. Jeg er fortsatt ung, bare ikke så ung som jeg var før. De som misliker å bli eldre, kan like gjerne kaste seg ned fra taket på Empire State Building en søndags morgen. Noe annet er det ikke å gjøre. I en gammel film om depresjonstiden hørte jeg en gang følgende morsomhet: «Når jeg går forbi Empire State Building, slår jeg alltid opp paraplyen, for der kommer det jo folk regnende ned fra taket.»»

Her ser vi altså at nærmest fra første litterære forsøk så er den typiske grunntonen satt. Hovedpersonen er en rotløs, ung mann på jakt etter mest mulig moro. Og damer – ingen roman av denne japanske forfatteren uten damer til stede. Samtidig er han langt fra noen tullebukk, han er belest tatt sin unge alder i betraktning, han er opptatt av samfunn og folk rundt seg. Han får det bare ikke helt til. Som de fleste av oss, som ungdom på leit.

Det er noe av styrken til Murakami dette at han evner å forene det såkalt konkrete livet med ganske abstrakte og filosofiske refleksjoner om livet og hva livet kan være. Uten at han noen gang blir pompøs, uten at det virker påklistret og unaturlig. Han klarer gjennom sin litteratur å skape karakterer som både er ånd og kropp. Bare gode forfattere klarer det. Vi veit det alle vi som spiser skjønnlitterære romaner til frokost, lunsj og middag – det er nobelprisnivå på Haruki Murakami.

Murakamis andre roman «Flipperspill, 1973» har samme forteller som debutromanen, men her er han blitt noen få år eldre. Han har fått seg jobb som oversetter og bor sammen med to tvillinger uten at han er kjæreste med noen av dem. En litt burlesk situasjon – en typisk Murakami-setting det også. Det spesielle med denne romanen, som allerede er mer en indikert i romanens tittel, er at fortelleren får totalt hang up på flipperspill. Og ikke et hvilket som helst spill, men på et spill med tre flippere, rett og slett en «Spaceship» med serienummer 165029 fra Gilbert & Sons. Spillet befinner seg på fortellerens stambar, men en dag flyttes det. Og dermed begynner jakten på å finne spillet igjen. I Tokyo. Denne jakten er fornøyelig lesning. Og som anbefales på det varmeste.