JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg har sikkert sagt og skrevet det før, men det tåler å gjentas: Bøker kan av og til være som vin, noen blir bedre og bedre etter hvert som de blir eldre. Ei sånn bok er «Vær utålmodig menneske!», Nini Haslund Gleditsch erindringsbok som har 43 års-jubileum i år. I sommerferier, og i andre anledninger, kan sånne bøker gjerne leses om igjen. Den flotte titten er hentet fra den ikke mindre flotte poeten Inger Hagerups dikt som slutter sånn: «Vær utålmodig menneske» Sett dine egne spor! Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.» Og det var akkurat det Gleditsch gjorde, hun satte spor – fordi hun ville redde jorda fra krig, undergang, nød og lidelse.

Født så tidlig som 1908, seks år før den første verdenskrigen. 18 år gammel arbeidet hun som snekkerlærling i København, men kom etter hvert hjem igjen til Oslo. På 1920- og 1930-tallet traff hun på den akademiske gruppa Mot Dag, legendarisk som den intellektuelle, marxistinspirerte gutteklubben var, slet hun for å bli akseptert.

Året 1936 ble skjellsettende for hennes liv. Juni samme år startet den spanske borgerkrigen. Gleditsch meldte seg tidlig til tjeneste sjøl om det ikke var «lov» ifølge den norske Nygaardsvold-regjeringen. I Spania traff hun størrelser som journalistene Nordahl Grieg og Lise Lindbæk, men først og fremst drev hun humanitært arbeid sammen med likesinnede. Sjølsagt på Folkefrontens side, mot Francos fascister. Hennes refleksjoner og fortellinger fra borgerkrigen dekker mye av denne boka. Det er ikke skrevet all verden om denne krigen på norsk, en krig som ble opptakten til den andre verdenskrigen, men Gleditsch har likevel ikke så mye nytt å melde om akkurat dette. Unntatt å bekrefte krigens grusomhet. Pluss at Nini og hennes mann Kristian adopterer et barn på grunn av krigen – de trodde aldri de skulle få egne biologiske. Det fikk de imidlertid, sågar to.

Men først den andre verdenskrigen. Hun beskriver gulltransporten der Nordahl Grieg hadde en sentral rolle, deretter bærer det til London – og hun blir kjent med Trygve Lie. Lie gir hun for øvrig en langt finere beskrivelse av enn hva som er vanlig fra andre hold.

Men kanskje er likevel de sterkeste partiene i boka refleksjonene fra etterkrigstida. Visst er hun glad for at marerittet er over, men det er likevel noe som mangler. Hun engasjerer seg i politisk arbeid – særlig freds- og nedrustningsspørsmål, men med norsk medlemskap i NATO ender det med at hun for andre gang melder seg ut av Arbeiderpartiet.

Og slutten er nesten vond å lese. Det hele toner ut sånn: «Atombomber, satellitter, peilestasjoner og overvåking, det er del av vår verden i dag. Vi spionerer på hverandre, forbereder vårt forsvar grunnet på skepsis, mistro og redsel. Vårt gamle slagord ‘Aldri mere krig’. lyder som et naivt barnevers. For uten krig ingen rustningsindustri, uten rustningsindustri færre arbeidsplasser, større arbeidsledighet, lavere levestandard – sirkelen er sluttet – i all sin enkelthet, og absurditet. Og jorda ligger mange steder brakk, den er det for få til å ta seg av. For det lønner seg ikke. Men noen begynner å forstå. La oss håpe at de kan nytte sin viten og sin forstand bedre enn vi kunne det. For det haster, det haster.»

Dette er altså skrevet i 1970, men likevel!