JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Historie er det som blir hugsa, derfor har eg skrive denne boka». Det skriver Sigrun Slapgard i etterordet av dokumentarboka «Eg har sett jaguaren». Når begrunnelsen er så flott, bør boka bli det også. Og det har den blitt.

Slapgard er mangeårig utenriksreporter for NRK med Latin-Amerika som spesialkontinent. I tillegg er hun en av Sigrid Undsets biografer. Og at denne boka har referanse til jaguaren finner også sin mer indirekte begrunnelse i åpningen av boka. For som hun der skriver: «Jaguaren, krigens tiger, jungelens kraft. I Latin-Amerika er jaguaren til stades i språket, i kunsten, i mytane, der livet står på spel. Dyret som ser om natta og til båe sider, dyret med tilgang til underverda. Mennesket ser på kongen av kattedyra og hentar mot».

Og mot har Slapgard i bøtter og spann. Denne boka henter handlingen fra Latin-Amerika – særlig fra Argentina og hovedstaden Buenos Aires og det lille voldsutsatte landet El Salvador. Tida som skildres er først og fremst argentinsk historie mellom 1976-83 hvor militærdiktaturet rådet og 12.000 mennesker «forsvant» og årene 1980-92 i El Salvador hvor en borgerkrig drepte minst 50.000 mennesker.

Men Slapgard er ikke primært opptatt av krigene, hun er aller mest opptatt av konsekvensene av dem. Dermed står mødrene, og seinere bestemødrene på 1.mai-plassen midt i hjertet av Buenos Aires sentralt. Bestemødrene står der faktisk den dag i dag – noen timer på ettermiddagen hver torsdag – og spør hvor det har blitt av barn og barnebarn. Opp gjennom årene har de fått mange svar.

Og de har grått sine modige tårer mens de har skreket ut sin vrede. Forfatter Slapgard gråter med dem.

Noe av det fine med denne reflekterende teksten er at forfatteren også bringer nåtida inn. Hun er stadig tilbake på dette blodige kontinentet. Der urettferdigheten kanskje er større enn i noen annen verdensdel på denne kloden vår. Verdensdelen hvor naturressursene er så enorme, og ulikheten så stor. Et faktum for eksempel stormakta USA aldri har løftet en finger for å gjøre noe med, snarere tvert imot har USA gjort sitt beste for å forsterke urettferdigheten. For øvrig i skarp kontrast til USAs engasjement for eksempel i Asia der amerikanske presidenter har sett spøkelser og kommunister på høylys dag i årevis.

Men amerikansk utenrikspolitikk er ikke tema i Slapgards bok. Mer enn storpolitiske betraktninger, understreker hun de humane og umenneskelige sidene ved de to nevnte latinamerikanske land.

Dessuten gjør hun en visitt i Colombia også. Ikke minst på grunn av FARC-geriljaens bortføring av Ingrid Betancourt, en aktivist som Slapgard har truffet flere ganger. Og også lest sjølbiografien til.

I Colombia, nærmere bestemt i hovedstaden Bogota, møter hun også kontinentets kanskje aller største forfatter Gabriel Garcia Marquez. Han er innehaver av nobelprisen. Og hun legger aldri skjult på sin store beundring, kanskje spesielt for hans mesterverk: romanen «100 års ensomhe»t.

Er du indignert over ondskapen og urettferdigheten i Latin-Amerika, indignert over den blinde gjengvolden i El Salvador, det manglende rettsoppgjøret etter diktaturtida i Argentina – og mye, mye mer, så skal du lese denne boka. For indignert er Slapgard, og du vil ganske sikkert bli revet med. Boka berører.

For i all elendigheten er dette ei vakker bok, språklig sikker – poetisk på sitt beste. Og en kjærlighetserklæring til et kontinent som har temperament til så vel tango som røde roser.

Sigrun Slapgard her definitivt skrevet historie som vil bli husket.