NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

«Vi vil ikke bare ha en bit av kaka. Vi vil ha hele bakeriet». Slik starter den 348-siders tykke og fargerike fortellingen om norske lesbiske feministers kamp og kultur ført i pennen av kvinneaktivist Inge Ås og redaktør Tonje Gjevjon. Her får leseren et usminket innsyn i hva som skjedde i kulissene da lesbiske kvinner i Norge sammen med kvinnebevegelsen og homobevegelsen kjempet for sine rettigheter.

Det er lett å tenke at forfatteren Inge Ås har fått sitt sterke engasjement for kvinner og kvinnekultur via morsmelken. For som eneste datter av fire barn av Berit Ås har Inge en sterk stemme for kvinner. I boka kan vi lese historien om Kvinnehuset i Oslo, Lesbisk Bevegelse og ikke minst kvinneverkstedet Sfinxa som Inge Ås var med å etablere. Men det er også en håndfull andre kvinner som har bidratt med historiene i boka.

Boka er først og fremst et historisk oppslagsverk med mange historiske bilder, avisutklipp og kunstuttrykk som ble brukt for å få oppmerksomhet om budskapet fra de norske lesbiske som blant annet hentet inspirasjon fra nabolandet Danmark. Boka forteller ikke bare om en tøff politisk kamp, men viser også fram det kreative kunst- og kulturlivet som kvinnefelleskapet bar fram. Og vi blir kjent med mange sterke kvinner som gikk i bresjen både for lesbiske og homofile.

Det var ikke mange som var åpne om sin legning i Norge på 60-tallet. I 1971 arrangerte Det Norsk Forbundet av 1948 (DNF) offisielle dansekvelder i Oslo. Her kunne homofile og lesbiske kline, danse og klemme hverandre og skape et felles miljø selv om de kom fra ulike kulturer. De lesbiske kvinnene hadde tidligere vært en del av kvinnebevegelsen og hadde andre kamper å kjempe.
Gjennom korte tekster, bilder og illustrasjoner blir vi mer kjent med kampene som de kjempet mot missekonkurranser, pornografi og annen erotisk litteratur. Vi kan også lese om hvordan kvinner fra ulike kvinnegrupper begynte å arrangerte egne kvelder på Kvinnehuset da dette åpnet i 1975. Felles for kvinnene var at de følte seg usynnliggjort, og kvinners utfordringer ble underkommunisert i samfunnsdebatten som fortsatt var mannsdominert. I boka blir vi også kjent med de lesbiske feminististenes frigjøringskamp på 70- og 80-tallet i Norge.
Det er mye humor og satire i boka, det er mange sangtekster til og med utdrag fra teaterstykker som ble fremført. Vi får høre historien om hvordan Karen Christine Friele ble et forbilde og gikk foran i kampen. Da hun var generalsekretær, tok hun også opp kampen for de homofile mennene etter at lovforbudet mot sex mellom menn ble opphevet i 1972.
Vi forstår at det å leve som lesbisk aldri var kriminelt i Norge eller resten av Europa, men både usynliggjøringen og undertrykkelsen var sterkt til stede. Slik er det fortsatt i mange land i verden der det kan være farlig å leve ut sin legning. I enkelte tilfeller har vi lest om kvinner som har mistet foreldreretten til egne barn etter de kom ut av skapet.
De lesbiske feministene deltok aktivt i abortkampen. Derfor er denne boka en viktig dokumentasjon om hva som skjedde i Norge. Den har mange sider om ulike 8.mars arrangement som var det naturlige stedet for lesbiske feminister å delta, mens 27.juni, den internasjonale Liberation day, også ble en dato som lesbiske kvinner feiret sammen med homsene.
Boka er stor og tung. Mange flotte bilder fra protestene, marsjene, hefter, avisutklipp , tegneserie, kampskrifter, plakater og sanger som de sang. Den er kanskje mest interessant for dem som var med, men vil nok også være av interesse for andre som liker historie og politikk. Berit Ås' herskerteknikker beskrives i boka som et frigjøringssverkøy for kvinnekampen i et patriarkat, 10 bud for nyfeminister og andre kvinner listes opp og en del informasjon fra Berit Ås om gammel og ny kvinnekultur finnes også. Og mange faksimiler fra ulike blad som Sirene, Rødstrømpebladet, meningshetsblader og resten av pressen.
Det er til tider litt vanskelig å lese skriftene på lilla raster eller mørk bakgrunn, og man kan få inntrykk av at det er litt klipp og lim, men samtidig er innholdet originalt slik det var. Det er mye symbolikk, fotokollasjer og kunst også i boka. Til inspirasjon. Eller som det står i boka «Sisterhood is powerful».
Boka er utgitt på eget forlag Sfinxa som også var navnet på et kreativt miljø der de produserte mange blader på stensiler på 70-tallet. Navnet er ifølge forfatteren inspirert av at kvinnene ønsket å finne noe de kunne identifisere seg med som ikke var en del av den mannsdomminerte kunstscenen og finkulturen som de ønsket å distansere seg fra. Da de fant spor av kvinnekultur i egyptisk og minorisk kultur, og ble kjent med gudinner som Isis og Nut og den flotte Sfinxen som hadde kvinnebryst, ble navnet Sfinxa. Det er en bok som er tydelig flagger at den er laget med feministiske briller.