JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med årets utgivelse «Jeg var lenge død» er Karl Ove Knausgård kommet til sin sjette roman i den såkalte Morgenstjerne-serien. Og den ekstremt produktive forfatteren bare durer videre – stor sett i samme stil som tidligere. Jeg lurer av og til på om det er flere enn anmelderne som egentlig henger med her. For til tider virker det nesten som den ordrike Knausgård skriver på autopilot. Og som vanlig veksler han mellom konkrete og svært gjenkjennbare hverdagshendelser i et forståelig og nært språk til luftige essayistiske refleksjoner av så vel filosofisk, naturvitenskapelig og religiøs art. Dette er dristig, men det er nok i de mer sfæriske luftlag en del lesere faller av – vil jeg tro. I hvert fall er det disse jeg sliter mest med.

I denne romanen er jeg-fortelleren Joar Løyning hovedpersonen. Vi har møtt ham før i serien som sønn til Syvert den eldre og bror til Syvert den yngre. Nå har sørlendingen Joar blitt voksen, bosatt seg i Oslo (på vestkanten) og til og med blitt professor på Blindern. I astrofysikk. Som barn var Joar skoleflink og sær, nå er han enda særere. Ja, han er kanskje en av de mest ufordragelige karakterene Knausgård noen gang har skapt – og det sier ikke så rent lite. Joar er asosial, bedrevitende, totalt opphengt i seg og sitt – han juger når det passer ham.

Men Knausgård lar ikke Joar slippe unna det sosiale likevel. Broren Sivert, som er Joars rake motsetning og en familiemann bosatt like utenfor Kristiansand, kommer en dag på besøk til hovedstaden og til Joar store fortvilelse. Forholdet mellom de to brødrene skriver Knausgård fram på en herlig måte – replikkene dem imellom er noe av denne romanens høydepunkter. Perspektivet er Joars, og dermed ganske skjevt, men de fleste leserne vil nok sympatisere mest med Sivert, vil jeg tro.

I tillegg dukker det sjølsagt opp ei dame her – det gjør alltid det i Knausgårds univers. Hun er lege, polsk og heter Wiktoria. Ikke helt A-4 hun heller. Romanen inneholder en herlig scene der Joar, Wiktoria og hennes sønn feirer julaften sammen. Men Joar har dårlig erfaring med damer, dette kan aldri går bra. Hans syn på henne, og kvinner for øvrig, er heller ikke av det vakre slaget.

Men dessverre er det ikke det hverdagslige, der Knausgård har sin styrke som forfatter, som er denne tekstens hovedanliggende. Joar er sjølsagt en grubler, det ligger ikke bare i genene og oppveksten, men også i valget av yrket. Og det han lurer mest på er forholdet mellom liv og død – ja, om det på et vis er to sider av samme sak. For kanskje er vi udødelige, kanskje fins spøkelser - altså at døde mennesker fortsatt går rundt iblant oss. En ting er i hvert fall Joar sikker på: det fins mer mellom himmel og jord enn det vi er klar over. For vi veit hva vi veit, men dessverre ikke hva vi ikke veit. Hva vi ikke veit, ønsker han å finne ut av. Og hva er bevisstheten? Kanskje består den også av atomer?

Til å hjelpe seg med alle disse metafysiske, og ganske spekulative tankene dukker det opp tenkere som Joar lener seg mot. En russisk mystiker som er død nå og en belgisk einstøing av en vitenskapsmann – begge to opptatt av Joars problemstillinger. Dette fører Joar ut på ulike reiser. Han forflytter seg uanstrengt mellom flyplasser og restauranter. Godt han har et fritt yrke uten stemplingsur, men hvor får han pengene fra? Sånt er for bagateller å regne i Knausgårds litterære univers. Innimellom dette forsøker også Joar å holde kontakten med sin aldrende mor. Det går bare sånn tålelig bra.

Som vanlig farer altså Knausgård over en mengde temaer og scener sjøl om denne romanen er ganske handlingsfattig. Vekslingen mellom det trivielle hverdagslivet og de høyttravende refleksjonene til astrofysikeren om hvordan verden henger sammen, er blitt et slags varemerke for Morgenstjerne-serien. Knausgård ønsker å utfordre ikke bare leseren, men også seg sjøl til å tenke utover boksen, utover det vanemessige. For den kjente verden er kanskje ikke så kjent lenger. En mystisk stjerne viser seg på himmelen, verden er i forandring. Og den som har beina på bakken, står som kjent stille.

Utfordringen er bare den at der Knausgårds mest intellektuelle og undrende karakterer – Joar i denne romanen – legger ut sine refleksjoner og spekulasjoner, så blir det så teoretisk og mystisk at de fleste vil ha vanskeligheter med å følge med uten å google i øst og vest. Og da kan det fort bli stående igjen som nokså høytflyvende ordgyteri.