JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ellen Emmerentze Jervell debuterer skjønnlitterært med romanen «Fjellfolk». Nok en roman om den vanskelige kjærligheten, men likevel ikke helt tradisjonell i sjangeren. Det som er minst tradisjonelt er de mange sceneskiftene, og ikke minst sprangene i tid.

Romanen har to hovedpersoner: Katrine og Frida, mor og datter. Vi følger lenge Katrine som sammen med den ettertraktede Fredrik får et ikke helt ønsket barn: Frida. Da Fredrik forsvinner etter en fjelltur, blir Katrine aleine med barnet. Og trives dårlig med rollen som aleneforsørger. Riktig nok fråtser hun i menn og flyktige forhold, men de er ikke særlig interessert i datteren de heller. Og de for øvrig heller ikke så veldig mye å henge på juletreet. Frida får ingen kjærlig oppdragelse, den som var mest tilstede for henne var faktisk faren. Før han ble borte.

Så når Frida vokser til, og etter hvert flytter ut av morens rede, blir hun relativt lik sin egen mor. Ikke kjempeoriginalt dette heller, men desto mer realistisk. Frida utvikler i tillegg et svært usunt avhengighetsforhold til en mann som utnytter henne på det groveste. I tillegg til dette traurige familieforholdet, gjør vi en del avstikker til fjells – nærmere bestemt til Hardangervidda. Det er ikke like lett å se den nødvendige sammenhengen her, men det får så være.

Historien så langt beskrevet beveger seg slett ikke kronologisk. Dessuten veksler scenene hurtig – og mellom de to hovedpersonene. Likevel opptrer de sammen i de fleste scenene – enten med Frida som et lite barn og Katrine som uansvarlig mor, eller med Frida som voksen datter og Katrine som aldrende, og etter hvert ganske syk, mor. Dette fortellergrepet er sjølsagt spenstig, det er moderne, men det fungerer slett ikke like godt hele tida. Det blir rett og slett noe vanskelig å henge med. Ikke minst fordi en del av sekvensene er korte. Vi kastes som lesere ut og inn av handlingen – og den episke strengen – i et tempo som tidvis gjør det anstrengende å vite helt hvor vi er. Noe hjelp får vi av kapitteloverskrifter, men det knirker litt på enkelte plasser. En sånn skrivestil er ambisiøs.

Det er ingen lystig roman dette. Som nevnt er kjærligheten hovedtema, og den er alltid vanskelig å få has på både i virkeligheten og i litteraturen, men også mange av de ingredienser som utgjør kjærlighetens vilkår, settes under den skjønnlitterære lupa. For det er snakk om langt mer enn kjærligheten til den ene, Den store Kjærligheten – her står familiekjærligheten og mors- og datterkjærligheten også på spill. For det er enkelt å lage barn, skape en familie – men å få familien til å funke, er en helt annen skål. Dette er også et tema som enhver forfatter under 30 år – og for så vidt uansett alder – lett kan knekke nakken på.

Dessuten er det en tematikk som vi aldri blir ferdige med å mene en masse om. Jervell viser fram mer enn hun mener. Heldigvis. Hun er utdannet journalist. Og her er det mye show it, og ikke så mye tell it. Det kler en tekst med såpass høyt tempo godt. Og så går det sjølsagt an å argumentere for at de raske sceneskiftene passer glimrende i vår rastløse tid – samtidig som rastløs- og rotløsheten kanskje må bære noe av skylda for den elendigheten vi traver i til hverdags. En elendighet som verken Frida eller Katrine i denne romanen slipper unna.

Det er språklige kvaliteter over romanen som er forbausende gode til et debutarbeid å være – samtidig som det indikerer at dette neppe er Jervells siste skjønnlitterære tekst.