JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den nylig oversatte romanen «Amy og Isabelle» er Elisabeth Strouts åttende roman på norsk, men interessant nok hennes debutbok. Forlaget har altså skjønt at hennes litteratur er liv laga. Antageligvis også kommersielt. Debuten fant sted i 1998 da forfatteren var 42 år gammel, for øvrig akkurat det samme som forfatteren av denne teksten også var – uten at det har så veldig mye med saken å gjøre.

Hva handler det om? Jo, om Amy og Isabelle – sjølsagt. De er henholdsvis tenåringsdatter og bekymret mor. Amy veit ikke hvem hennes far er. Det vil ikke Isabelle fortelle henne. Før helt mot slutten av boka. Den historien er en novelle i seg sjøl.

Vi befinner oss i en by i New England, på nord-østkysten av USA. En industriby forfatteren har kalt Shirley Falls, og som må være oppdiktet. Men likevel er den virkeligere enn mye annet. For sjøl om denne romanen først og fremst tematiserer et mor-datter-forhold, er denne smybyens liv og levned en gang på slutten av 1970-tallet slett ikke irrelevant. For det innbyggerne i dette universet er opptatte av, er ikke det samme som innbyggerne i for eksempel Chicago, New York eller San Francisco. Det er den amerikanske småbyens moral som ligger til grunn for konfliktene og intrigene i denne romanen. Og den moralen er for et bymenneske, og antagelig også for de fleste moderne europeere, temmelig trangsynt og puritansk. Ja, kanskje snerpete. Skjønt, Isabelle er jo glad i dattera si, det skal sies. Og vice versa.

Amy blir forelska i lærern. Hun er ikke den første som blir det, verken i virkeligheten eller i skjønnlitteraturen. Som regel går det bra, og som regel går det over etter hvert. Her går det ikke fullt så bra uten at noe særlig mer enn det skal røpes. Men da sex blir en av ingrediensene, og det er sjefen til Isabelle som oppdager forholdet og det «syndige», tilter det litt for den gode og kanskje litt for overdrevne omsorgsfulle mor. Med det resultatet at et allerede nokså anstrengt forhold nærmer seg fiendskap.

Jeg tror mange mødre og døtre vil kjenne seg igjen her. Riktig nok er vi i moralens høyborg, den amerikanske landsbygda, med svært tradisjonelle synspunkter på så vel seksualitet som svært mye annet, men det er mye utover dette som nok er universelt her. At Amy sterkt misliker at moren nærmest titter under dyna hennes, er forståelig. Samtidig signaliserer det også en kjærlighet uten grenser. Amys utfordring, noen vil kanskje si problem, er at hun ikke helt skjønner dette. Amy er i ferd med å bli voksen, det skjer en del både i hode og kropp, som presser seg fram. Dette vil hun helst bearbeide på egenhånd uten noen innblanding fra moren. Til nød kan ei venninne eller to være relevante samtalepartnere.

Strout lar dette imidlertid heller ikke bli bare mellom mor og datter. Hele bygda er med på sladder og spekulasjon om hva som kan ha skjedd når, hvor og i hvilken grad. Som lesere føler vi bygdas moralkodeks som et klamt teppe rundt kroppen. Til tider blir det vanskelig å puste. Er dette frihetens USA? Hva med Summer of love og Woodstock-festivalen ti år tidligere? Vi er et stykke derifra.

Likevel framstår dette troverdig. At USA både var og er et land med nesten ufattelige variasjoner, er ikke ny kunnskap. Dessuten er det et lag der nede, dypt i psyken til de aller fleste av oss, som merker at bygdedyr og annet grums er størrelser vi i mer eller mindre grad må kjempe mot alle sammen.

Og det beste av alt er at denne romanen verken moraliserer over det ene eller det andre, men forsøker å fortelle om livet «sånn det er». Det er skjønnlitteraturens privilegium, dens varemerke framfor for eksempel sakprosaen. At Elisabeth Strout allerede i sin debutroman har forstått dette, er bemerkelsesverdig og rettferdiggjør at forlaget gir ut boka – også av litterære grunner.