JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med bind tre av Vernon Subutex fullfører Virginie Despentes sin trilogi om det moderne Frankrike med stil og verdighet. Gjengen rundt hovedpersonen driver fortsatt sitt hektiske liv. Samholdet er både skjørt og tett på samme tid. Som i det andre bindet holder Subutex seg nokså stille i bakgrunnen også i dette bindet. Riktig nok er det han som står for musikken på de ulike stevnene som vennegjengen ganske regelmessig holder, men flere av de andre karakterene trer mer og mer fram. I det hele tatt er trilogien sett under ett mer en kollektivroman enn tittelen skulle tilsi. Spekket som den er med musikk, sex og dop. Helt uten voldelige scener, og til dels ganske ekle sådanne, er den heller ikke. Det er likevel noe med det inkluderende blikket til fortelleren som gjør brutaliteten mindre påfallende og lettere å leve med. Forfatteren viser på en måte fram «alle» mennesketyper. Her er de fleste politiske synspunkter relevante, og det fins ikke dugg av misjonering i teksten. Karakterene er med svært få unntak mangesidige. Ingen er utelukkende onde eller gode, de rommer det meste. Det mest samlende er kanskje at det langt fra er A4-mennesker vi møter her. Snarere mennesker som tar sine lidenskaper ut, som har et løst eller fraværende forhold til arbeidslivet – ja, som befinner seg i randsonen av det etablerte samfunnslivet.

Døden er nærværende. Da en god venn av Vernon dør, viser det seg at han etterlater seg en lottogevinst som vi lesere har visst om, men ikke karakterene i boka. Dette skaper en del fuzz blant gjengen, og ikke så rent lite frustrasjon hos Vernon. Hva skal pengene brukes til? Et lite hevnoppgjør tar også en del av sidene i dette avslutningsbindet uten at det skal røpes hva dette går ut på.

Romanen er et frekt og freidig Parisportrett sjøl om vi etter hvert flytter oss mer og mer ut av den franske hovedstaden. Forfatteren vil åpenbart si ett og annet om den samfunnsmessige utviklingen i landet sitt uten at det på noen måten gjøres på den tradisjonelle, moralistiske og komfortable måten.

Skulle jeg sette fingeren på noe må det være det store persongalleriet som det til tider kan være litt vanskelig å ha den fulle oversikt over (sjøl om det er laget en liste over «hvem som er med» i både andre og tredje bind).

Vernon Subutex flytter etter hvert innendørs og dør 72 år gammel av lungebetennelse. Dette får vi vite på en av tekstens siste sider. Der slår teksten også over i en liten science fiction-epilog hvor vi blant annet kan lese at Subutex-kultusen lever videre. Menneskene forsetter mot all formodning å danse i mørket – ja, i grålysningen til det tredje årtusenet, som det heter i avslutningen.

Vernon Subutex er en fest og et fyrverkeri i tre bind.