JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er i disse dager mye snakk om techoligarker fra Silikon Valley og dalstroka der omkring, om KI (kunstig intelligens) og AI (Artficial Intelligence) – et kontroversielt barn har mange navn. Og denne praten går gjerne uten at vi helt er klar over at det fins noen norske pionerer også. Vi var nemlig ganske tidlig ute på det teknologiske feltet hvor datamaskiner og digital kommunikasjon rådde grunnen. Med vi mener jeg altså nasjonen Norge.

Fødestedet er Kjeller, et ganske grisgrendt sted like etter andre verdenskrig i utkanten av Lillestrøm. Her bygget noen framsynte teknologer datamaskinen Lydia en gang på 1960-tallet for å lytte etter russiske ubåter. For det var russerne da som nå som var fienden da den vestlige verden, med USA i førersetet, startet opp den kalde krigen. Og det var innen forsvaret – altså militæret – det hele startet. Det som skulle utvikle seg til å bli internett, smarttelefoner og dagens skog av sosiale medier.

Det er denne IT-utviklingen på norsk som Hilde Nagell, statsviter og rådgiver i Tankesmien Agenda, har skrevet bok om. Ei ganske lettlest samtidshistoriebok som ikke er mer avansert i språkbruken og innholdet enn at den også kan leses av oss som ikke tilhører datalandslaget.

De høytsvevende ideene og refleksjonene om den dagen vi kunne bygge maskiner som kunne tenke som mennesker, i hvert fall overta noen av våre arbeidsoppgaver, er nemlig ikke av helt ny dato. Riktig nok har utviklingen gått styggfort, men ideen er ikke breaking news. Og de norske navnene i denne sammenhengen er Yngvar Lundh, Pål Spilling og Dag Belsnes – skikkelige datanerder alle tre. Siden fikk vi Kristen Nygaard, en mann de fleste antagelig forbinder mest med Nei til EF/EU. Egentlig var dette beskjedne karer alle sammen, litt annerledes enn dagens techoligarker der borte i USAs San Francisco.

Etter hvert ble Norsk Data en solid merkevare de fleste i denne bransjen la merke til. Også i utlandet. Storhetstida sammenfalt om lag med OL på Lillehammer i 1994. Men ingen trær vokser som kjent inn i himmelen. Norsk Data ble møtt av en voldsom konkurranse fra bedrifter og nasjoner som var langt sterkere på de fleste felter. Ikke minst på det forskningsmessige. Kapitalismen har som kjent få skrupler. Norske idrettsutøvere gjorde det bra i Lillehammer-OL, Norsk Data likeså – men så kom altså hverdagen. Det ble David mot Goliat.

Skjønt, sett i et teknologisk perspektiv har vi lite å skamme oss over her til lands. Vi var blant de første nasjoner hvor de fleste innbyggerne fikk datamaskiner inn i heimen. Det samme gjaldt arbeidslivet. Min egen brukeropplæring på feltet, som imidlertid ikke er av olympisk format, skjedde i de ulike jobbene jeg hadde på 1990-tallet. Stakkers de som var arbeidsledige dette tiåret, de mistet mye datakompetanse – ja, jeg kjenner faktisk noen og veit hva jeg snakker om. Og blir du akterutseilt på dette feltet, kan helvete være ute.

Det mest spennende for meg med Nagels bok er at hun går ganske grundig inn i samarbeidet mellom de to norske forfatterne Tor Åge Bringsværd og Jon Bing, dataentusiaster begge to. Dessuten scence-fiction-forfattere. Nagel intervjuer Bringsværd i boka, og har mange interessant refleksjoner over deres virke og betydning for denne utviklingen. Bing var også jurist og ivaretok på eksemplarisk vis den opphavsrettslige biten av den dataeksplosjonen som skjedde, og som ikke minst berørte skribenter som produserte åndsverk. Vi kunne trengt en Bing i den kunstige intelligens tidsalder.

Hilde Nagell har skrevet ei nyttig bok om data-Norge – ja, som det heter på bokas omslagsside: Hvordan Norge fikk et datamiljø i verdensklasse.