JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Like etter andre verdenskrig ga den utrettelige Lise Lindbæk (1905-61), en av landets dyktigste journalister (sjøl om hun for lengst er død og begravet), ut ei bok der hun hedrer de mange modige norske sjømenn som seilte under den norske handelsflåten i krigsårene 1940-45: krigsseilerne. Vi var store den gangen, over 1000 skip var i flåten, ingen hadde større handelsflåte enn Norge regnet per innbygger. Åh hvilken innsats sjøfolka gjorde under krigen, og hvilke mareritt de gjennomlevde!

Første utgave av denne antologien, der langt flere enn Lindbæk bidrar, kom ut i Brooklyn i 1943. Min versjon kom fem år seinere.

Boka gir seg ikke ut for å være den fulle og hele historien om krigsseilerne. Den historien har kanskje aldri blitt skrevet sjøl om Jon Michelets bidrag, så vel faglitterært som skjønnlitterært, som kjent har vært formidabelt. Denne antologien supplerer Michelet på et vis – og enkelte artikler i boka er like spennende som den villeste diktning. Her finner vi riktig nok ingen skogmatroser fra Rena, men vi kan lese om mange andre personligheter som kan ta pusten fra deg. Stolte og modige. For av og til overgår jo virkeligheten diktningen.

Lindbæk har fått flere overlevende til å bidra. Det har blitt sterke historier. Om barske mannfolk overlatt til seg sjøl, meterhøye, iskalde bølger, på en flåte eller i en spinkel livredningsbåt uten mat og drikke – på et aller annet verdenshav langt hjemmefra. For det hendte jo ikke så sjelden at båtene disse sjøfolka seilte på ble torpedert av tyskerne, og alle mann måtte raskest mulig om bord, koste hva det koste ville. Og det kostet. Slett ikke alle overlevde, men de som gjorde det, har hjerteskjærende historier å fortelle.

Dette er likevel en relativt nøktern bok. Politiske undertoner merkes knapt. At de skulle kjempe mot nazistene til sjøs og til vanns, var så opplagt at det ikke en gang nevnes. Og hatet mot rederne var for en stakket stund glemt. Heller ikke det politiske etterspillet med Notraship-fondet er med.

Nå var alle bokstavelig talt i samme i båt, det var faktisk noen få kvinner med også, de som ikke var hjemme og passet barna og holdt familien sammen. En artikkel er også viet dem.

Hvis det er noen som ikke tror at den innsatsen norske sjømenn, og andre lands sjømenn, la ned under krigen, betydde noe for hvem som kom seirende ut av krigen, anbefales denne boka på det sterkeste. Her står det meste av det du trenger å vite i den sakens anledning.

Lise Lindbæk skrev en mengde reportasjer for Dagbladet under den spanske borgerkrigen som raste i årene 1936-1939, en krig som var en slags forløper til den andre verdenskrigen. Hennes engasjement for republikkens kjempende soldater har vært kjent blant politisk venstreradikale i lang tid. Hun var sjøl ingen politisk aktivist. At hun likevel så sterkt talte krigsseilerne sak, er dessverre mindre belyst. For meg var det faktisk en tilfeldighet at jeg kom over denne boka.

Lindbæk gjør seg ikke bort her heller. Som i sine reportasjer og bøker fra den spanske borgerkrigen går hun rett på sakens kjerne, anekdoter uten betydning, er hun ikke interessert i å formidle. Kanskje lærte hun litt av Ernest Hemingway, hun traff han jo en gang under den spanske solen.

Uansett læremestere – «Tusen norske skip» er en verdig hedring av norske krigsseileres innsats. Den dokumenterer til fulle at vi på den internasjonale scenen har langt mer å være stolte av enn bare Erling Braut Håland.