JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er et sted i Hallingdalen, det må være østenfor Gol, vestenfor Skåne. Åpningen av romanen er tøff, in media res. En dag stiller nemlig Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sier at han ikke lenger har følelser for jeg-fortelleren. Etter 20 års samliv. Sånt er brutalt, det veit de fleste som har opplevd det. Og de begynner det å bli ganske mange av etter hvert i vårt moderne samfunn.

Fortelleren heter Linda og skal føre ordet gjennom hele den 398 siders lange fortellingen. Vi skjønner dermed at blikket, perspektivet, blir noe subjektivt – og litteraturteoretisk dermed upålitelig. For dette handler om samlivet mellom to mennesker og alt hva det fører med seg på godt og vondt. Og vi er altså ikke på Karl Johan i Oslo, men på bygda der som kjent sladderen sprer seg hurtigere enn løvetann. Andreassen har etter mitt skjønn virkelig tatt dette på kornet. Det er en sarkasme her som få norske forfattere gjør bedre enn han. Bare romanens tittel bærer bud om at noe skal komme.

Fordi samlivsbruddet mellom Svein og Linda varsles allerede i første setning, blir dette en tekst der vi i hovedsak følger hovedpersonene gjennom livet fram til det kritiske punkt, men unntak for de siste 100 sidene. Bare den reisa er litt av en svir.

En sentral hendelse i denne historien er når Svein, som har en jobb han for lengst er gått lei av, blir langtidssykemeldt. Diagnose: depresjon. En herlig beskrivelse av dette fenomenet kommer her for å vise Andreassens skyhøye nivå og en del av romanens toneleie: «Det fine med å være deprimert er at du slipper å ta hensyn til andre mennesker. Du kan si hva du vil og gjøre hva du vil og melde deg ut i det øyeblikket du føler at noe blir vanskelig. Hvis du vil ligge hjemme hele dagen, har folk bare å respektere det. Du kan ingenting for at du føler som du gjør, og når du i et lyst øyeblikk får for deg at du er klar for tilværelsen igjen, må alle kaste det de har i henda og se deg, høre på deg, for alle skal være glade for at du er glad, og det som gjorde Svein mest glad under depresjonen, reint bortsett fra å snakke om egne plager, det var hvis han hørte om andre som sleit.»

Dette er Lindas versjon av saken, infam, ekkel og lite vitenskapelig, og sjølsagt ikke en objektiv beskrivelse av depresjon, men den har noe gjenkjennbart ved seg likevel, vil jeg tro. Uansett er det godt skrevet, godt observert og passer som hånd i hanske i denne fortellingen.

Og fortellingen er sjølsagt komplisert og full av intriger, følelser og altså god, gammeldags bygdesladder med litt misunnelse, baksnakking og skadefro attåt. Latteren satt løst hos meg som leser, det innrømmes. Ingrediensene her er kjente og kjære. Svein og Linda har to barn, og barneoppdragelse og oppgaver i heimen blir også en viktig faktor da forholdet begynner å rakne. Dessuten litt utroskap og mistanker og ubekreftede påstander om dette og hint, som svever rundt i lufta mellom samvirkelag og kommunehus. Her kjenner jo alle hverandre, privatliv og hemmeligheter er like sjeldne som solgløtt i Bergen. Andreassen boltrer seg i dette landskapet. Hva er mer fornøyelig å koke historier på enn når alt er mulig?

Det kan tilsynelatende se ut som forfatteren vil tosomheten til livs – ekteskapet, samlivet og A-4-tilværelsen. At det å være singel, er det tryggeste. Da får du gjøre som du vil, da slipper du å ta ofte altfor smålige hensyn til alt og alle. Helvete er de andre, liksom.

Men så enkelt er det heldigvis heller ikke. For det er sjølsagt mulig å lese denne romanen som en sviende kritikk av den kjærligheten vi er blitt så vant til å dyrke og ofte romantisere i vår vestlige verden, men fins det noe bærekraftig alternativ? Er graset så mye grønnere over hos naboen? Og hvorfor ikke være litt rausere med hverandre, særlig om vi har valgt oss noen å leve sammen med? Verden er jo ikke perfekt noen steder, verken i byen eller på landet.

Det er Andreassens evne til å få fram begge disse aspektene ved tilværelsen, det tragiske og det komiske, jeg mener han bør hedres for i denne fortellingen. Sjølsagt skriver han godt, med lange setninger og til tider både morsomme og skarpe assosiasjonsrike språklige sidesprang. Men han kommer ned med beina på bakken, enten det er kjærligheten eller bygdelivet som får gjennomgå. Kanskje er det akkurat det som hetter å ha et hat-kjærlighets-forhold til hele greia?