JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At nord-amerikansk politi har et dårlig rykte, er vel ikke å ta for hardt i. Både skjønn- og sakprosalitteraturen er full av beskrivelser av politifolk i ulike stater i USA som gyver løs på nær sagt gud og enhver mann før de aner ordet av det. Er du mørk i huden, eller kommer fra for eksempel Latin-Amerika, er du ekstra ille ute. Ja, da er du fritt vilt. Mens disse linjene skrives pågår rettsaken mot George Floyd – så dette er ikke kun et litterært fenomen. Som kjent hender det at virkeligheten også overgår fiksjonen.

Politivold danner kjernen i Joyce Carol Oates nyeste roman, for øvrig den ellevte boka av henne som oversettes til norsk. Noen av de foregående har vært omfangsrike bøker, denne tar faktisk kaka med sine nesten 800 sider. Og det handler om et tema som kanskje er Oates favorittområde: Den amerikanske kjernefamilien. Som sjølsagt er gjenkjennbar i alle andre nasjoner også, men som vel de fleste vet: I USA er ikke bare familien mer eller mindre alt, i hvert fall blant middelklassen, den er også gjenstand for drama, sjalusi og kjærlighet så det holder. Og det er her Oates nærmest er uovertreffelig i sine beskrivelser.

Tidligere har hun skrevet familiedramaer der hun ruller opp hele slektshistorier flere generasjoner bakover. Denne gangen holder hun seg innenfor rammen av drøyt ett år. Det historiske perspektivet er fraværende, det har ingen mening denne gangen – det er her og nå som gjelder. Noen flashbacks fra barnas tidligste år, og foreldrenes forelskelse får vi, men ellers er dette en fortettet historie i nåtid.

Det handler om familien McClaren som bor i byen Hammond nord i staten New York. Familiens overhode og byens tidligere borgermester, med kjælenavnet Whitey, er ute på en kjøretur med bilen da han kommer over blind og meningsløs politivold mot en ung indiskfødt lege. Whitey stopper bilen, engasjerer seg i saken og blir sjøl banket opp og skutt på med el-pistoler. Han havner på sykehus, men livet står ikke til å redde, som det heter. Den egentlige dødsårsaken skjules for hans kone og fem barn, men etter hvert får eldste sønn Thom vite hva som har skjedd fordi den indiske legen tar kontakt. Thom prøver å reise sak mot de to politimennene som står bak ugjerningen, men sånt er ikke lett i USA. Han må etter hvert gi seg. Og politiet slipper unna igjen. Å kødde med politiet kan få konsekvenser.

Men denne mursteinen av en roman handler om mye mer enn dette. Familien består som nevnt av fem barn pluss ei enke. Og de er skrudd litt ulikt sammen, for å si det pent. Det eneste de har felles er at de forguder den avdøde faren og ektemannen. Når det viser seg at i hans testamente har alle fått akkurat samme andel, utløser det en del mishagsytringer. Den yngste sønnen, som lever og oppfører seg som en hippie, er en slags familiens sorte får. Homofil er han også. At han i det hele tatt får noe som helst av den sjenerøse arven syns de fire andre søsknene er helt på trynet.

Etter hvert som denne storyen skrider fram, viser det seg at de fem søsknene ikke akkurat er verdens beste busser. Og underveis ryker det et par ekteskap også.

Det hele topper seg da Jessalyn, enken og barnas mor, ganske kort tid etter dødsfallet går hen og forelsker seg i en poet og fotograf. Da renner begeret over. Dette finner de seg ikke i. De mener det er for tidlig å forelske seg, og at denne kunstneren ikke kan være ute etter noe annet enn pengene hennes.

Det er mange perspektivskifter i denne romanen. Alle de involverte kommer til orde gjennom en allvitende forteller. Da de seks med vekslende tilhørende kjærester og venner samles til familieselskaper som for eksempel thanksgiving, går det ikke akkurat stille for seg. Skjønt, noe av det Oates mesterlig får fram i denne romanen er at amerikanerne er dyktige i dobbeltmoral. Kriser, ikke minst mellommenneskelige, skal unngås for enhver pris. Skittkastinga og baksnakkinga er best på mobiltelefon. En til en. Når de er sammen, gjøres gode miner til slett spill.

Det er få – om noen – storytellere fra USA som slår Joyce Carol Oates i å trollbinde sine lesere. Hun kan sitt håndverk (har også vært litteraturforeleser). Oates har en drøss av litterære priser, er produktiv som få – og nevnes ikke så rent sjelden når det spekuleres rundt nobelprisen. Skjønt, nå er dama 83 år – toget er nok trolig gått.

«Natten. Søvnen. Døden. Stjernene.» var ikke lett å legge fra seg. Den er så «amerikansk» at det nesten gjør vondt å lese. Og det er en historie som er diktet opp av en forfatter som kjenner menneskers sterke og svake sider bedre enn de aller fleste.