JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Noen som husker Reidar Webster? Ja, de av oss som av ulike grunner forholder oss til de årlige lønnsoppgjørene mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene her til lands, gjør nok det. Reidar Webster var nemlig Riksmeklingsmann i 17 år – fra 1988 til han går av i desember 2004. Og hva gjør en sånn figur, en riksmekler? Jo, han sørger for at blant annet du og jeg får den lønna vi har krav på og fortjent. Ikke aleine, men sammen med partene i arbeidslivet. Og juristen Webster gjorde denne jobben til de aller flestes tilfredshet, år etter år. I januar 2022 døde Webster 87 år gammel. Men noen bok eller biografi om denne mannen har det inntil nå vært umulig å finne.

Oddvar Bull Tuhus er nok mest kjent som filmregissør og produsent og manusforfatter av film. Mindre kjent er det nok for oss utenfor den familiære kretsen at Webster og Tuhus var gode venner. Tuhus var derfor i Websters begravelse hvor ideen første gang dukket opp: Hva med en bok om vennen, fortjente han ikke det? Og sånn ble det altså – nå foreligger den med den nærmest sjølsagte tittelen «Riksmeklingsmannen». For han både var, og er, riksmeklingsmannen med stor R – det trengs ingen mekling for å fastslå det. Så er det et påtrengende spørsmål som raskt dukker opp: Kan en mann som har vært nær venn av Webster siden 1987 skrive ei bok om ham – blir ikke dette for tett og kleint? Svaret får du i denne boka – og svaret er et klart: Ja det kan Tuhus godt gjøre. Han kan til og med gjøre det svært bra.

Boka åpner med en dramatisk scene som visst nok Webster sjøl fortalte mange ganger til de som gadd høre. Det var nyttårsaften 1944. Snart 10 år gamle Reidar skulle sammen med moren sin ned til Nationaltheatret. De bodde i en leilighet på Solli Plass i Oslo. Tuhus serverer denne perlen av en fortelling: «Lille Reidar i en fin liten frakk småløper ved siden av mamma som også er pyntet, hun virker oppstemt, gir ham et hastig smil, men er alvorlig. Dette er nok ikke hans dag, men han prøver seg: - Vi tar trikken mamma. – Nei. Det er ikke lange turen. Vi går, så sparer vi de pengene, det kan da ikke være så farlig å gå de skrittene. – Det kan da vel ikke være så farlig å ta trikken, heller. Moren kikker på ham, igjen det hastige, alvorlige smilet, og hun ryster på hodet. – Vi går, svarer mamma. – Så folk kan få se den flotte frakken din. – De kan vel se den på trikken også?!»

Denne historien er vakker og megetsigende i seg sjøl, men så kommer rosinen i pølsa. For plutselig blir Oslo angrepet av bombefly – vi er jo fortsatt i sluttfasen av andre verdenskrig. Målet for de engelske flyene er Victoria Terrasse hvor de tyske nazistene har sitt hovedkvarter. Tuhus skriver: «En av bombene treffer en blå trikk ute på Drammensveien. Den trikken.»

De overlevde altså vel litt flaks og tilfeldigheter – to begreper som den seinere riksmeklingsmannen Webster skal ha et om ikke et nært kjærlighetsforhold til, så i hvert fall noe han undrer seg over på sin filosofiske måte. Er flaksen undervurdert i våre liv?

Denne boka er ikke en tradisjonell biografi der vi følger hovedpersonens handlinger nøye fra vugge til grav. Som tittelen indikerer er det tida som Riksmeklingsmann og de refleksjonene han gjør seg om den jobben, som tar brorparten av plassen i denne boka. Vi får høre om vanskelighetene og gledene. Problemene var størst når han var assisterende riksmeklingsmann under Bjørn Haug. De hadde dårlig kjemi. Det hadde Webster definitivt ikke med NHOs Karl Glad og LOs Yngve Hågensen. Der var det rene idyllen. Alt dette beskriver Tuhus på en interessant og spennende måte i boka.

Det portrettet Tuhus her gir av sin venn er både rørende og kunnskapsgivende. Vi møter en spennende personlighet som til tross for sitt noe uangripelige ytre framstår som virkelig hel ved. Dette er ikke bare hovedpersonens fortjeneste, men biografens også. Tuhus har en lett, levende og til tider lekende skrivemåte. Han er sjøl til stede i teksten der det passer. Og ikke bare evner Tuhus å skrive fram et godt portrett av en kunstnerisk byråkrat som Webster, han får også fortalt mye om den samtida Webster levde i. Her får vi for eksempel presentert både trepartssamarbeidet og frontfagsmodellen på en folkelig og forståelig måte – partene i arbeidslivet kunne ikke gjort det bedre. At Webster var godt likt, både av venner og arbeidskolleger, får Tuhus også fram. Om boka er for snill mot den portretterte sånn det fort kan bli blant gode venner? Snill er den – men hva gjør vel det? Kanskje var Reidar Webster en mann med få eller ingen lik i lasten. Det er jo trolig at sånne fins. Og hvorfor bare grave etter møkk?

Dette er god gammeldags samtidshistorie som Oddvar Bull Tuhus kommer svært godt fra.