JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«En natt forbi» heter en kjent sang av Jan Eggum. Den handler om angst av ulikt slag, og tittelen minner jo altså sterkt om tittelen på Helga Flatlands sjette roman siden debuten i 2010 «Et liv forbi». For denne teksten er problemorientert så det holder. Om ikke så angstbitersk og hypokondrisk som Eggums tekst.

Romanen har to jeg-fortellere som vekselsvis kommer til orde. Sigrid, bokas hovedperson og hennes mor Anne. De ser verden noe ulikt, så her er begge blikkene nødvendige og på sin plass. Samtidig har de ikke et knirkefritt mor-datter-forhold. Men hvem har nå egentlig det? La oss ta det kronologisk og fra starten.

Sigrid vokser opp i ei lita bygd vest i Norge sammen med moren Anne, faren Gustav og storebroren Magnus. Faren Gustav blir tidlig i Sigrids liv alvorlig sjuk og snart pleietrengende. Den jobben må moren ta. Og dermed blir det mindre tid igjen til ungene. Da Sigrid er i slutten av tenårene, kommer den unge legen Jens til bygda. Det oppstår søt musikk, og Sigrid blir gravid. Jens stikker midlertid av fra det hele, og Sigrid føder sin datter Mia på et tidspunkt da barnefaren Jens er over «alle hauene». Det dukker imidlertid opp en ny mann av den snille sorten, nemlig Aslak. Han tar seg av både Sigrid og Mia.

Etter hvert flytter de til Oslo. Sigrid har blitt lege og har kommet opp i slutten 30-årene da vi som lesere kommer inn i romanens nåtidsplan. Aslak og Sigrid har dessuten fått en sønn. Mia har blitt 19 år, og faren Jens er plutselig tilbake på banen – riktignok i et ekteskap. Mia pleier nå noe kontakt med sin far. Det er ikke lett verken for stefaren Aslak eller moren Sigrid. Her er det altså intriger og spenninger på flere plan, kanter og mellom generasjoner. Og sjalusien blomstrer.

Men så inntreffer romanens omdreiningspunkt: Moren Anne får en kreftdiagnose, og det blir tidlig klart at hun har kort tid igjen å leve. Som mange mennesker i lignende situasjoner blir Anne en smule opptatt av seg sjøl, og humøret er mildt sagt – men svært forståelig – ustabilt. Mens Sigrid ikke føler hun har noe annet valg enn å vise omsorg. Samtidig forsøker hun også å være realistisk – hun veit hva kreft er for noe, hun er lege. Men det skal ikke sies for mye, det skal ikke skapes unødig sorg og svartsyn. Her er vi borgerlig oppdratt. Det er svært få i denne romanen som smiler og ler i utide, ingen av dem er spesielt lystige. Det er problemene, utfordringene i relasjonene, som Flatland trekker fram. Det er vel dette som gir best grobunn for dramatikk, for skjønnlitterært driv. Lykken er ikke bare vanskelig å definere, vanskelig å skrive om, den gir en tekst svært lite framdrift. Ja, lykken er vel kanskje i sin «rene» form – hva nå det er – en helt ubrukelig tilstand i skjønnlitteraturen.

Romanens hovedperson Sigrid sliter ikke bare med forholdet til moren, samlivet med Aslak ser ut til å være over høyden – han er vel fortsatt trygg og god, sjøl om han er blitt litt mindre rund i kantene – han er blitt litt kjedelig. Og Sigrids forhold til sin eks er som sånne forhold flest: anstrengt og fullt av mistenksomhet og dårlige vibber. Han stakk tross alt av fra ansvaret, det er ikke lett å bli kvitt noe sånt. Sigrids hukommelse og minner er nemlig av det eksepsjonelle slaget, det er som elefantens.

Dette får være nok handlingsreferat. Både hvordan det går og hvordan det foregår, må du lese om i boka. At Helga Flatland har en forkjærlighet for å skrive om de nære relasjoner, om oppvekst og familie, om løgner, sannhet og fortielser, er mer enn tydelig dokumentert også i denne romanen. Hun skriver godt, hun berører og hun treffer bra på middelklassevirkeligheten. Hvis det er noe jeg savner, må det være litt mer intensitet, litt mer temperatur og lidenskap. Karakterene til Flatland holder seg godt innafor ramma av A4, de tar seg inn igjen når de nærmer seg kanten. Men dette er vel samtida på sitt jevne.