JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg har i årevis blitt fortalt av forståsegpåere at den beste biografien som er skrevet i Norge er Roy Jacobsens om Trygve Bratteli (1910-1984). Noen gode grunner til å betvile påstanden har jeg ikke hatt, det tok meg likevel 30 år før jeg leste den. Men som kjent så råtner ikke bøker, eller litteratur, på rot – de kan av og til sågar være som vin, bli bedre og bedre med årene. Du trenger kanskje å modnes litt sjøl også.

Og ja da, denne biografien holdt hva mange har lovet. Om jeg ikke skal kåre den til norgesmester – jeg liker ikke sånne mesterskap i kunstens verden – så blir jeg med på at den er svært god. Hva skyldes nå det? Det enkleste svaret er kanskje at det er en profesjonell forfatter som har skrevet den, ingen faghistoriker – ja, en av de mest prisbelønte skjønnlitterære vi har her til lands. Skjønt, dette er ikke bestandig en fullgod garanti, og heller ikke den hele og fulle sannhet.

Det som gjør denne biografien om Arbeiderpartiets fåmælte sfinx Trygve Martin Bratteli så leseverdig, er nok måten Jacobsen har valgt å skrive den på. Den skiller seg nemlig ut blant faghistorikernes biografier ved å være nettopp svært «skjønnlitterær». Ikke i betydningen at Jacobsen dikter, men at han etablerer en synlig og tydelig fortellerstemme som er et slags «vi», og som gjerne kunne vært forfatteren sjøl. Grepet løser opp den vanligvis litt formelle og humørløse sakprosafortellerstilen.

Det er heller ingen hemmelighet at Jacobsen sjøl står sosialdemokratiet svært nær, og om han ikke møtte Bratteli i levende live, har han møtt mange av dagens toneangivende arbeiderpartipolitikere – ja, han er både venner og på fornavn med flere av dem. Uten at det egentlig trenger å ha noe som helst med kvaliteten på denne biografien å gjøre, men muligens hjelper litt i kildearbeidet. Det bare markerer at Jacobsen «kjenner» bevegelsen – noe som er et godt utgangspunkt her.

Hvem er det så Jacobsen biograferer? Trygve Bratteli ble født i fattige kår på Nøtterøy like utenfor Tønsberg. Faren var skomaker. Trygve måtte tidlig ut i arbeid, utdannelse ble det sparsomt med – og han ble tidlig sosialdemokrat. Gutten var sjølsagt intelligent, det er heldigvis mange uten akademisk utdannelse som er det, og han ble raskt trukket inn i den lokale politikken. Men Oslo trakk talentene til seg, den gangen som nå, og han forlot hjemstedet il fordel for hovedstaden. I Oslo møtte han partiets store høvdinger, framfor alt Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Haakon Lie. Mange mener at Bratteli ble alle disse tre sin likemann, men derom strides de lærde den dag i dag. Så veldig viktig er det ikke, heller ikke for Jacobsen.

Så kom krigen, altså den andre verdenskrigen, og Bratteli i likhet med for eksempel Gerhardsen, gjorde opprør mot nazistene. Derfra var veien kort til først Grini, deretter en rekke tyske konsentrasjonsleirer. Bratteli skrev i sine siste år ei bok om årene i tysk fangenskap som er noe av det sterkeste som er ugitt om dette temaet – og det sier en del – der du som leser skal være en kald fisk om ikke følelsene fort tar overhånd. Boka med tittelen «Fange i natt og tåke» er fortsatt den mest solgte sakprosaboka i Norge.

Ved et under overlevde Bratteli krigen, kom hjem nærmest som et levende vrak så vel fysisk som psykisk, men bygde seg opp, ikke minst takket være et aktivt kameratskap i Arbeiderpartiet der Bratteli kunne få bruke de politiske og analytiske evnene sine. Dessuten traff han sin Randi som han giftet seg og fikk tre barn med – ei journalistdame med bein i nesa som ikke var så fåmælt som Bratteli og som snakket hans sak når de var nødvendig.

I partiet steg han gradvis i gradene, ble på 1960-tallet Gerhardsens nestleder, men var aldri den landsfaderen ønsket som sin etterfølger i statsministerstolen. Det klarte imidlertid likevel ikke Gerhardsen å forhindre, og Bratteli fikk to statsministerperioder i første halvdel av 1970-tallet til han ble avløst av Odvar Nordli i januar 1976. På en nokså uverdig måte, mente noen. I det hele tatt fins det en del som mener at Arbeiderpartiet ikke helt ga Bratteli den heder han fortjente. Mellom linjene i denne biografien er det mulig å regne Jacobsen også som en av disse.

Boka handler som alle biografier om kjemper i arbeiderbevegelsen også om sentrale kamper i denne bevegelsens historie. Fram til Brattelis død i 1984. Kanskje mest spennende er EF-kampen i 1972 som nok er Brattelis største politiske nederlag. Foran folkeavstemningen stilte han sågar kabinettspørsmål, noe Gro Harlem Brundtland ikke gjorde 22 år seinere. EF/EU-kampen tapte de begge, men Bratteli og Arbeiderpartiet mistet også regjeringmakta. Mens Gro som kjent ble sittende etter det smertelige nederlaget 28. november 1994. Da hadde Bratteli vært død i 10 år.

Skal du lære den norske arbeiderbevegelsen å kjenne, må du lese et minimum av de mange biografiene som er skrevet om partiets høvdinger. Roy Jacobsens om Trygve Martin Bratteli er definitivt en av dem du bør føre opp på leselista om du ikke allerede har lest den.