JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren kaller boka allerede i første kapittel for et prosjekt. Og det bærer boka også tydelige preg av. At Øystein Nilsen, sosiolog som i dag arbeider i LOs samfunnspolitiske avdeling, ønsker å finne mer ut av hva som har ført til den voldsomme oppblomstringen av høyreradikale tanker – ja, sågar fascistisk tankegods – er sjølsagt prisverdig. Det må vi applaudere. For det er muligens det som er «prosjektet» her, men dette drukner dessverre litt for mye i en akademisk teoretisering over to sikkert relevante teoretikere: Wilhelm Reich (1897-1957) og Zygmunt Bauman (1925-2017). Den første psykolog og en gang elev av Sigmund Freud, den andre polsk sosiolog som etter hvert bosatte seg i Leeds. Begge to med klar inspirasjon fra Karl Marx, ifølge Nilsen. Boka har fått en Star Wars-lignende tittel som i seg sjøl er alarmerende. Hva må gjøres?

Jeg skal ikke gå inn i denne teoretiseringen her, den er for godt skolerte fagfolk på dette feltet. Kortversjonen, og den mer folkelige, er at Nilsen mener begge har noe å bidra med når det gjelder å forstå dagens nyfascisme, men at Reich kunne hatt litt mer sosiologisk gangsyn, mens Bauman mangler nok innsyn i psykologien – og da helst psykoanalysen. Reich’ berømte verk «Fascismens massepsykologi» blir utgangspunktet for hans tanker, mens det er særlig begrepet «det flytende moderne» hos Bauman som Nilsen trekker store veksler på. At dette har relevans i dag, tviler jeg ikke et sekund på, men Nilsens bok sliter noe med å få dette klart nok fram.

En annen svakhet ved boka er at den dessverre ligner litt for mye på en akademisk avhandling i formen også. I tide, men svært ofte i utide, føler Nilsen behov for å orientere oss lesere om hva som kommer i neste kapittel. Hele måten å resonnere på er sånn akademiske avhandlinger konvensjonelt pleier å være for at andre fagfeller skal kunne følge med, men passer langt dårligere i ei bok av denne typen. Det stopper leseflyten, rett og slett og gir et galt stilistisk bilde av hvordan en essayistisk sakprosabok bør bygges opp og struktureres. Gjentagelsene om hva som kommer, og hvor det kommer, blir altfor mange. De er irrelevante og tar bare opp plass som kunne vært avsatt til andre tanker.

Noen steder i boka prøver Nilsen å gå i dialog med mer moderne skribenter som også har forsøkt å kartlegge årsakene til fascismens oppblomstring i Russland, Europa og USA. Nilsen advarer, som flere andre, med å rope ulv i utide. Og sjøl om for eksempel Reich bygger mye av sine teorier på hva som skjedde i Europa på 1930-tallet, og det finnes likheter med vår tid, så kan det være lurt å se litt på konteksten også. For det er jo ikke sikkert alt vi ikke liker skal kalles fascisme. Hos de fleste er dette et politisk skjellsord – bruk det med vett.

Som nevnt savner jeg mer konkrete eksempler i denne boka. Ikke før i etterordet dukker forfatterens egne betraktninger opp – og dette utgjør kun 8 sider av ei bok på 240 sider med brødtekst. Her er også språket helt endret. Den akademiske og vitenskapelige sjargongen er erstattet med et språk også ikke-akademikere kan forstå. Disse sidene er gode, dette er tanker å bli klokere av, dette skulle det værtt langt mer av. Her skriver blant annet Nilsen at hensikten med å skrive boka har vært å fortolke nyfascismen teoretisk ut fra Reich og Bauman, og på den måten, og med ny innsikt, kunne motarbeide høyrestrømningene og nyfascismen. Men hvordan dette skal gjøres, innrømmer han at han ikke har noe godt svar på. Dette er redelig, og han er ikke den eneste som kan gi et sånt svar. Dessverre.

Men så skriver han noe som vi alle kan legge oss på minne: «Men jeg tenker at vi i hvert fall må lete etter veier ut av det uføret førti år med nyliberalisme og uhemmet globalisering har bragt oss inn i. Det betyr at vi må søke etter og arbeide for revitalisering av sosiale og normsettende fellesskap, på mange plan og nivåer, fra nærmiljøet og arbeidsplassen til storsamfunnets nivå. Mitt hovedpoeng i denne boka er at nettopp mangelen på forpliktende sosiale fellesskap står helt sentralt når vi skal forstå samtidens aggressive strømninger og ytre høyrebevegelser, i og med den vidtgående individualiseringen i det flytende moderne.»

Dette klinger bra i mine ører. Og for egen del vil jeg også legge til noe Nilsen ikke skriver i boka, men som kanskje ligger mellom linjene her likevel: At det er vi som har skapt dette samfunnet, som han i samforstand med Bauman kaller det flytende moderne – og da må det være vår oppgave å skape det om også. Sagt på en annen måte: Et annet samfunn er mulig.