JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Året denne romanen kretser rundt er 1986. Da mister jeg-fortelleren, som er 12 år gammel, og hans søster Siri sin far, da mister deres mor sin mann – da er en familie på fire redusert til tre. Pappaen med navnet Tor ble bare 34 år gammel, men i det korte livet han rakk å leve var han familiens ubestridte midtpunkt. I hvert fall i minnene til de tre som ble igjen.

Dette er et dystert anslag på ei fortelling, det kan slå begge veier. Personlig skulle jeg vite en del om denne situasjonen fra virkelighetens liv siden jeg har vært der sjøl – riktig nok var jeg tre år eldre, men dog. Å miste en far i ung alder er ingen spøk.

Fra utgangspunktet assosierer jeg-fortelleren fritt. Om alle minnene, om alt han forbinder med de få årene han fikk sammen med faren – særlig om ferieturer et stykke utenfor landets grenser. Og han tegner gjennom disse erindringene et vart og nært portrett av en far som ikke var noen handyman, men ellers helt ok – ja, i dødens perspektiv langt mer enn bare ålreit. Et idol.

Men dette er også en tekst om et kameratskap, om unge menneskers famlende og usikre forsøkt på å finne en farbar og bærekraftig vei ut i livet. Ved ett tilfelle holder det også på å gå galt med en av kompisene, en rørende og sterk historie om en nestenulykke. Men lykken står den kjekke bi, som det heter. Minnene om guttefellesskapet minner meg en del om den irske forfatteren Nick Hornbys mange bøker om det samme, det er prøvende, rørende og av og til litt bråkjekt.

Geir Jacobsen er en språkbevisst forfatter, det merkes tidlig i denne teksten. Klisjeer og innarbeidede ordtak unngås i stor grad. Isteden vris og vendes de litt på. Når han treffer, får setningene ofte overraskende utforming som for eksempel denne om en klassekompis jeg-fortelleren har et litt anstrengt forhold til, en fyr som hadde stor glede av å legge tegnestifter på sine klassekameraters stoler: «Jon het ikke i nærheten av Einstein til etternavn».

Det er en del formuleringer av denne typen, det gjør et ganske mørkt univers noe lysere. Skjønt, det kan bli for mye av det. En skjønnlitterær prosatekst må ha noen setninger og passasjer hvor leserne kan «hvile», det må ikke være originalitet hele tiden. Det blir bare slitsomt.

Teksten er først og fremst et familieportrett. På sitt beste er det både sårt, varmt og vakkert. Og gjenkjennbart. En mamma som alltid var sjefen når det gjaldt hvor sommerferiene skulle tilbringes, er vakkert skildret.

Likevel er dette som allerede antydet blitt en solid vinklet «guttebok». Jeg-fortelleren er kanskje ikke over gjennomsnittet interessert i fotball om vi legger realismen om unge gutters hverdag til grunn, men er du som leser lite opptatt av fotballnavn og fotballhistorie, blir det vel mye namedropping her. Maradona og Pele er greit, liksom, men en oppramsing av et helt fotballag eller dusinvis med popgrupper kan vi klare oss uten – det er greit at gutters hang til å tapetsere veggene på gutterommene sine fortsatt er konstant, men det er ikke nødvendig å gå ned til nærmeste detalj.

For hadde noe av dette blitt redigert bort, ville teksten blitt en del kortere. Det hadde den stått seg på. Det er beskrivelsene av tresomheten i familien, savnet etter en flott og spennende pappa vi vil høre om. Der romanen konsentrerer seg om dette, er den nydelig og vanskelig å legge fra seg. Da gjelder det ikke å fortape seg i konkrete detaljer som hvis det blir for mye av dem, forstyrrer helheten.