JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Begrepet fascisme, og for den saks skyld også kommunisme, brukes i våre dager mer og mer som temmelig ureflekterte merkelapper og skjellsord fra henholdsvis den politiske venstresiden og høyresiden. Ja, i det hele tatt som en svært unyansert måte å sverte politiske motstandere på eller gi uttrykk for noe du ikke liker ved dine meningsmotstandere. Derfor er det fint at noen tar seg tid til å reflektere litt over hva disse begrepene egentlig innebærer, hva de betyr – og gjerne i bokform.

Jan Arild Snoen, forfatter og spaltist, gjør dette i sin nye bok «Trump og fascismen». Han er også real nok til å presisere at han sjøl heller til høyresiden på det politiske kartet. Det merkes nok noen steder i denne boka, men det skjemmer den ikke. Upolitiske ståsteder fins ikke.

I disse tider med sterke diskusjoner om anonyme kilder og henvisninger til hvem som sier hva, er dette en bok som i hvert fall tar kildeoppgaven på alvor. Mer om dette mot slutten av denne teksten.

Snoen knytter altså fascismediskusjonen til USAs presidentkandidat Donald Trump – nærmere bestemt stiller han spørsmålet om Trump kan eller bør klassifiseres som fascist. Så drar han gjennom de vanligste kriterier vi rubriserer fascister under, trekker veksler på så vel Italia under Mussolini og Tyskland under Hitler – samt gjør noen historiske sveip tilbake til da Ku Klux Klan herjet i USA. Trekk som anti-semittisme, førerprinsipp, voldsromantikk og bloddryppende handlinger, autoritetsdyrkelse, rasisme, anti-kommunisme – ja, alle disse og mer til av de mer eller mindre kjente karakteristikkene forsøker Snoen å undersøke om kan passe på Trumps framferd og politiske virke. Ikke overraskende finner han at noe passer, men slett ikke alt. Det er for Snoen umulig å krysse av på ei sjekkliste og dra en entydig konklusjon – også når det gjelder en såpass ekstrem politiker som Trump. I mesteparten av boka støtter Snoen seg også på andre kilder enn seg sjøl, men helt mot slutten av boka gjør han seg sine egne vurderinger og skriver følgende: «Jeg startet dette bokprosjektet uten en klar konklusjon, og jeg avslutter uten å kunne slå kategorisk fast at Trump fortjener betegnelsen fascist. Det er likevel mange nok likhetstrekk, og de har blitt flere med årene, til å rope et varsku. Av de mange begrepene som sirkulerer, synes jeg protofascistisk treffer best. Ifølge Britannica inneholder protofascismen noen av fascismens karaktertrekk, men uten å være så radikal eller dele dens totalitære ambisjoner. I protofascismen ligger frøet til full fascisme, men det er ikke gitt at det vil ende slik.»

Nå vil muligens noen hevde at det ikke er så interessant hvilken merkelapp som klistres på en så ekstrem politiker som Trump – det viktigste er å ta ham på alvor. I denne boka tar Snoen Trump på alvor, og det er ikke småtterier forfatteren her graver fram. Etter endt lesning vil det nok framstå for de aller fleste nordmenn som ganske ufattelig at Trump har så stor støtte i hjemlandet som han har. Bildet Snoen gir av Trump er en skremmende advarsel – Trump som president i USA i nye fire år blir en trussel både mot USA og verden, mener Snoen. Trumps antidemokratiske ambisjoner dokumenterer han godt i denne boka.

Noe som ikke er fullt så bra med boka er bruken av fotnoter. Og det er ikke det høye antallet jeg reagerer på, men at det i nesten hver eneste fotnote ikke bare er referanser til hvor ting er hentet fra, men også en mengde tilleggsinformasjon som du tvinges til å lese om du skal få med deg essensen i argumentasjonen. Og når forlaget (antagelig med godkjenning av forfatter) har plassert dette bakerst i boka, blir det ekstremt mye blaing fram og tilbake. Det forstyrrer leserytmen. Dette kunne vært løst ved at mye av tilleggsinformasjonen i fotnotene bakes inn i brødteksten på en mer sømløs måte. Sånt lar seg fint ordne under litt strammere redigering. Her lesses det bare på med informasjon, ofte helt nødvendig informasjon, i fotnotene som burde vært integrert i teksten. Da ville boka blitt langt mer leservennlig. For dette er en bok for et allment publikum, ikke en avhandling som kun skal leses og etterprøves av akademikere på universitetet.