JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Frasen om at nordmenn er født med ski på beina, er en klisjé som gjentas til det kjedsommelige og blir mer og mer usann etter som årene går, og vintrene blir mer og mer snøfattige i større og større deler av Norge. Fjoråret var imidlertid et unntak, i hvert fall i østlandsområdet rundt hovedstaden. Da kunne vi som er glade i å gå på ski, men ikke er født med dem, virkelig dyrke skigåingens gleder så vel i Østmarka som Nordmarka og Sørmarka. Og på enkelte steder hvor jeg gikk, var det fullt av folk – nordmenn elsket ski og snø vinteren 2018.

En som har elsket snø og ski nærmest alltid er Kari J. Spjeldnæs, ei dame som har jobbet i bokbransjen i over 30 år. Stort sett som forlagsredaktør, som leser av manus. Nå har hun forfattet sitt eget manus, hun har utgitt bok. Om gleden ved å gå på ski – eller et forsøk på en beskrivelse.

Den litt pussige anledningen til dette bokprosjektet er at hennes mann, som kommer fra ei øy i Vestfold, ikke deler hennes lidenskap for skigåing, men har gjennom årene nærmest av plikt, snillhet, kjærlighet og høflighet blitt med henne på turene. Uten å like det, uten noen form for entusiasme. Denne mannen er for øvrig ingen hvem som helst, i boka heter han bare Thomas. I virkelighetens verden – virkelighetslitteraturen vil ingen ende ta – heter han Thomas Hylland Eriksen og er professor i sosialantropologi. For de av oss som leser mer enn bare bøker, for eksempel aviser eller tidsskrifter, vil vite at professoren for en stund siden ble rammet av en alvorlig sykdom og nå uansett ikke kan gå på ski lenger. Dermed blir det et poeng for forfatteren av denne boka å tilegne den nettopp til ham – det blir maktpåliggende å forklare nettopp ham gleden og meningen ved å gå på ski. Forklare hvorfor dette kan bli en livsbesettende aktivitet på linje med lesing og mye annet som er gøy.

Jeg er ingen Thomas, jeg har ingen vanskeligheter med å se gleden ved å gå på ski. Av samme årsaker som Spjeldnæs. Det er en flott måte å bevege kroppen på, det kan gi storslagne naturopplevelser – det er sjelebot og helsebringende, fysisk som mentalt. Jeg har som henne falt i staver over skjønnheten ved å gå fra Mylla Dam til Kikut en søndag i februar og mars.

Likevel følte jeg en sterk ambivalens da jeg leste denne boka. Forfatteren har et godt språk, det er ikke vanskelig å se sporene etter et langt liv i forlagsbransjen. Og hun har ikke bare suget opplevelser av eget bryst, hun trekker store veksler på Fridtjof Nansen og Thor Gotaas – to skientusiaster på hver sine måter. Og lidenskapen for sitt tema fins både på og mellom linjene. Så hva skyldes så ambivalensen? Jo, det er nok denne Thomas som griper forstyrrende inn. Det blir et spørsmål om hva som er personlig og hva som er privat. Det personlige er som regel en styrke i all tekstformidling – det gjør det hele sterkere, nærmere og mer relevant. Det private, derimot, det kan fort bli pinlig. Og det blir forstyrrende, det ødelegger for helheten.

I denne teksten er Thomas sjølsagt ment å være en kontrast til forfatteren sjøl, et eksempel på at vi er forskjellige, at ikke alle finner meningen i livet ved å gå på ski. At det fins mennesker som syns en skitur er slitsom, kald og nitrist – og egentlig bare lengter hjem til godstolen, peiskroken og et glass rødvin. Fortest mulig.

Formildende omstendighet er det imidlertid at det slett ikke er alle leserne som er som meg, som veit hvem professoren er i virkeligheten – nei, antagelig veit de færreste det sjøl om han er veldig vanskelig å glemme om du bare en eneste gang har sett ham på for eksempel fjernsyn.

Vel, om dette vil sikkert skientusiaster landet over strides. I fellesskap bør vi kanskje heller glede oss over at det er flere enn Thor Gotaas som bringer denne flotte vinteraktiviteten inn i litteraturen. Dessuten er Spjeldnæs’ bok langt mindre omfangsrik enn Gotaas’ sine mursteiner. Den kan faktisk leses opp til flere ganger mens vi venter på den første snøen.