Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I fire år levde hun i diverse arbeidsleirer på landsbygda, fordrevet fra sin adelige tilværelse i hovedstaden Phnom Penh. Etter to år i en thailandsk flyktningeleir, dro hun og moren – faren, lillesøsteren og flere sentrale familiemedlemmer var drept av Røde Khmer – til USA. Der har de levd siden, Vaddey også sammen med mann og barn.

De fire årene med Røde Khmer har hun nå skrevet en internasjonal bestselger om. Det er ingen memoarbok, men en roman med sitt eget fiktive univers. Det ligger imidlertid svært nær hennes eget liv – ja, nærmere sjølbiografien er det neppe mulig å komme.

Og det har blitt en utrolig sterk tekst. Dramaet er en historie for seg, et liv i et skrekk- og terrorregime som det Røde Khmer etablerte, har sjølsagt alle de ingrediensene som preger historier som berører. Denne romanen har imidlertid noe mer, den har et språk og et fortellerperspektiv som verken er moralistisk eller særlig fordømmende. Her er det de «onde» karakterene i romanen sine handlinger som fordømmes, ikke karakterene eller menneskene i seg sjøl. Det er et humanistisk perspektiv i denne romanen som er bemerkelsesverdig sett i lys av de grusomheter som begås.

Dessuten er forfatteren glad i landet hun forlot for godt over tretti år siden. Språket hennes er fylt av denne beundringen over et lite land som Kambodsja, fattig og undertrykt, fullt av malariamygg, sumper og til tider ugjestmild natur. Noen av naturbeskrivelsene i romanen er lyriske perler.

Ved siden av folkemordet som ligger som et bakteppe for denne teksten, er den sentrale begivenheten det øyeblikket da den sju år gamle Raami – forfatterens alter ego – røper sin fars, prinsens, navn og herkomst. Og måten faren ofrer seg sjøl for at resten av familien skal leve, er sterk kost. Gripende er også scenen der hennes lillesøster dør.

Romanen er skrevet helt uten tegn til bitterhet. Det hadde antagelig vært vanskeligere å få til om forfatteren ikke hadde valgt romansjangeren. Her kan hun på en måte «heve seg over» grusomhetene med sin førstepersonsforteller. Hun viser oss en virkelighet snarere enn å fordømme den. Underteksten er imidlertid aldri til å misforstå. Antagelig trengte forfatteren mange års avstand før hun kunne få til noe sånt. Likevel er det også en inderlighet i teksten som om hendelsene skjedde i går.

Raami blir raskt voksen i denne fortellingen. Ikke bare er det hun som fører ordet, hennes blikk på hendelsene vi får del i – det er også hun som må bære det største ansvaret for å holde det som er igjen av familien sammen.

Og skal jeg først innvende noe mot denne følelsessterke og berørende teksten må det være akkurat denne modenheten. Realistisk sett er det partier her hvor Raami overgår hva som kan forventes av et barn, også i så ekstreme situasjoner som hun befinner seg i. Hennes refleksjoner kan fortone seg vel veslevoksne noen steder. Da skinner det gjennom at det er en moden kvinne på over 40 år som forteller dette – ikke et barn på sju. Men dette er et aspekt som er mye lettere å få øye på med de analytiske brillene etter lesningen enn mens lesningen pågår. Under lesningen er dramaet så gripende at det skyggelegger det meste.

«I skyggen av banyantreet» er en vakker og grusom roman som berører et vinterhjerte og tvinger fram tårer i vintertørre øyne.