JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Joda, det er noe av det vanskeligste som fins: Vennskapet. Vil vi ha det? Er det verdt det? Klarer vi oss uten?

For mennesket er ifølge greske filosofer og andre tenkende og forskende mennesker et sosial dyr, vi greier oss ikke helt aleine. Robinson Crusoe er et mareritt av en drøm. Men av og til – ja, ganske ofte mener noen – trenger vi også å holde venner på avstand, få være aleine med vårt eget.

Noe av det som karakteriserer vennskapet er jo nettopp at venner bryr seg, de engasjerer seg i ditt liv. På godt og vondt. Når det er på godt, er alltid livet verdt å leve. Du liker det. Når dine venner engasjerer seg i deg, bryr seg om det på en måte du ikke liker, er det langt verre. Da kan det blir konflikt. Og den konflikten kan bli smertefull. For vennskap handler jo dypest sett om følelser. Og det er kanskje der skoen egentlig trykker. Følelser er ikke noe entydig, følelser kan være – ja, de er – både gode og vonde. Derfor er vennskap noe godt. Og vondt. Vi snakker om ambivalente følelser som betyr at de ofte rommer alt.

Monica Isakstuen, som romandebuterte i 2009, er kjent for å skrive tekster med sterke følelser. Bøker med temperatur, bøker der raseriet ofte tar overhånd. En av hennes romaner (fra 2018) heter til alt overmål «Rase» og handler ikke om etnisitet, men om en følelse.

Hennes siste roman, utgitt for bare noen måneder siden, heter altså «Mine venner» og handler om vennskapet. På godt og vondt, men kanskje mest på vondt. Det er en tekst som ikke er særlig handlingsdrevet, den ser nesten ut til å være skrevet i en slags rus. Men sånn er det sjølsagt ikke, det bare virker sånn. Bøker kan framstå for leserne som stream of conciousness, men er alltid redigerte inntil minste detalj. Teksten til Isakstuen er nesten som et episk langdikt med bevisste linjeskift. Samtidig møter vi replikkordskifter som ligner på dramatikk. Tegnsetting som kommaer og punktumer bryr forfatteren seg lite med – skjønt, dette er ikke skjødesløst, men snarere tvert imot helt bevisst formgivning av så vel forfatter som forlag. Det er gjennomtenkt, men likevel ikke noe vi trenger å henge oss unødvendig opp i.

Romanen er skrevet i jeg-form og inneholder også refleksjoner som er litt mer nedpå, litt advarende og beroligende. Som denne:

«Men!

vi må vel ikke være uvenner?

for hvis man er voksen inngår man kompromisser

hvis man er voksen, viser man respekt for andres

avvikende oppfatninger

hvis man er voksen, lytter man til en venns alvorlige betroelser

uten nødvendigvis å buse ut med sin egen mening

hvis man er voksen, holder man seg for god til å være skråsikker

hvis man er voksen, veier man ordene sine

hvis man er voksen, følger man med på den andres ansiktsuttrykk

når vedkommende snakker

hvis man er voksen, vet man når man skal holde kjeft

hvis man er voksen, sier man unnskyld

det var dumt av meg

unnskyld

det var ikke meningen å såre deg

unnskyld»

Så det er altså mulig. Hvis vi er voksne.

Isakstuens roman er en sterk temperert tekst som alle som reflekterer over vennskapets mange sider bør ta seg tid til å lese. Den er ganske avansert i komposisjon og handlingsgang, men svært rik og mangetydig i refleksjonsnivå. Språket er konkret, nært og til tider så treffende at det gjør vondt. Både i kropp og sjel. Boka er for voksne mennesker. God fornøyelse!