JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

– What the hell are you doing here?

Det er åpningssetningen i Eskil Engdals siste reportasje i denne samlingen som rommer 18 reportasjer – alle fra det store utland, og fra flere verdensdeler. Og dette er sistesetningen også – så her har vi altså å gjøre med en tradisjonell og mye brukt sirkelkomposisjon. Men det funker. Boka har fått tittelen «På kjøret» som minner om Jack Karouacs «On the road».

Og hva gjør Engdal her – ja, hvor er vi? Jo, i Nord Dakota, en av USAs minst folkerike stater – vi er på prærien i Midtvesten – et sted hvor indianerne virkelig ble kjeppjaget en gang på 1800-tallet, nærmere bestemt etter 1862 og Homestead Act som oppfordret folk og fe for en billig penge til å slå seg ned, som regel på bekostning av den urbefolkningen som bodde der – altså indianerne. But who cares? Nordmenn kom i hopetall, skjønt dette var ikke blant de mest fruktbare jordflekkene du fant i junaiten. Men de klorte seg fast. Hansen, Andersen og Jensen. Skiftet kanskje navn, eller eventuelt amerikaniserte det, men de ga seg ikke på tørre møkka. Og de små byene de skapte der ute på prærien ble gjerne til Hamar, Eidsvoll og Trysil.

Det er dette Eskil Engdal, en av de beste fortellende journalister vi har i Norge, får så ypperlig fram i denne reportasjen. Hele denne historien, en ganske dyster historie både for urbefolkningen og nybyggerne, får han frem på bare noen få boksider. «Et land for gamle menn» har han kalt reportasjen, en tittel som sjølsagt spiller på den hardtslående og geniforklarte amerikanske forfatteren Cormac McCarthys berømte roman «Ikke et land for gamle menn» - ei bok det også har blitt film av. Skjønt, den boka henter handlingen fra et annet sted i USA – fra grensa til Mexico.

«Men prærien holdt ikke hva den lovet. Snart ble nybyggerne overmannet av snøstormer, præriebranner og gresshoppesvermer, tørke og tornadoer, enkelte steder var jordsmonnet tynnere enn sidene i en salmebok». Sånn oppsummerer Engdal opp ståa som etter hvert gikk opp for de mange norske kolonialistene – kanskje var det ikke Gods Own Country, likevel?

Skjønt, det var fordeler ved å bo så langt fra folkeskikken også, skriver Engdal – det var 30 miles til nærmeste politimann. Da kunne du kjøre i fylla og bære de våpnene du ville.

Endals reportasje fra Nord Dakota er en perle som avslutter denne flotte reportasjesamlingen. Her møter vi ulike personligheter han treffer på sin vei, mennesker med norske og skandinaviske aner – og det er disse møtene som kanskje er det beste og mest nærliggende svaret på «What the hell are you doing here?»