Ylva Lie Bjerke, Dagsavisen

Inn i verden. Ut i dagen. Slik omtaler gruvearbeiderne på Svalbard det å gå inn og ut av Gruve 7.

Om ikke lenge skal de gå ut i dagen for aller siste gang. Med det er norsk gruvedrift historie. Det har fotojournalist Sissel Rasmussen dokumentert.

Organisert i 100 år

Sissel Rasmussen tar imot Dagsavisen utenfor LO Medias lokaler i Storgata. I heisen har lyset gått. Det er mørkt. Ikke som i ei gruve, men nok til at Rasmussen skrur på lommelykta på telefonen. Vi skal heller ikke ned, men 9 etasjer opp. Inne på fotografenes avlukke, er det også plass til både sofa og bord til å ha kaffekoppene på. Der viser Rasmussen fram testprint av to fotografier i svart-hvitt. De viser to av gruvearbeiderne fra Gruve 7 på Svalbard.

Ansiktene deres er sotede av kullstøv.

Rasmussen og redaktør i fagbladet Arbeidsmanden, Ane Børrud, var for en stund siden på Svalbard for å lage noen større reportasjer, om samfunnet og industrien der. Da var de også nede i gruva, Gruve 7, og fikk der ideen.

– Dette burde vi jo dokumentere, tenkte vi. Ta bilder av gruvearbeiderne. De er jo de siste.

Det synes Norsk Arbeidsmandsforbund at de burde også. De har finansiert, og Rasmussen har fotografert.

Prosjektet munner ut i fotoutstillinga «Inn i verden», som vises på Svalbard 7. juni.

UTSTILLING: Fotojournalist i LO-Aktuelt, Sissel Rasmussen, har fotografert de siste gruvearbeiderne ved gruve 7 på Svalbard.

Ylva Lie Bjerke

Datoen er ingen tilfeldighet, for denne dagen er det 100 år siden Longyearbyen Arbeidsforening, en avdeling under Norsk Arbeidsmandsforbund, ble stiftet.

De har ikke bare organisert gruvearbeidere, men historisk sett også nært sagt alle som jobbet i og rundt Longyearbyen, fra renholdere til butikkansatte. Det var én tariffavtale som gjaldt: den mellom Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS, og Arbeidsmandsforbundet.

– En epoke er over. Det er noe rart med det, sier Brede Edvardsen når Dagsavisen ringer for å snakke om at foreningsjubileet er samme år som næringa stenges.

Ikke minst er det vemodig, synes han.

Edvardsen er leder av Norsk Arbeidsmandsforbund. Der ser de på forbundet og Svalbard nærmest som to sider av samme sak, og dermed var det viktig for dem å bidra med markeringa av de siste som skal «inn i verden».

– Nå er en epoke for både arbeidsfolk og næringsliv over.

Det er ingenting de jubler over. Spesielt ikke i tida vi står i.

– Det er noen sikkerhetspolitiske og geopolitiske konnotasjoner her, som er veldig aktuelle nå. Vi er ikke helt sikre på at det er så lurt å innstille all kulldrift på Svalbard. Vi har jo ikke et godt alternativ her, mener Edvardsen.

Aktuelt: Frykter at utenlandske selskaper tar over Svalbard-gruver

I 1920 ble Svalbardtraktaten inngått, som 45 land har forpliktet seg til å overholde. Den sikrer norsk suverenitet over Svalbard. Men i den ligger det både forventninger og forpliktelser.

– Svalbardtraktaten er sånn at skal man opprettholde suverenitet, er det lurt å ha en form for næringsaktivitet der. Vi er bekymra sånn sett.

FORBUNDSLEDER: Brede Edvardsen er leder av Norsk Arbeidsmandsforbund, som har finansiert fotoutstillingen. I juni er det 100 år siden Longyearbyen Arbeidsforening, en avdeling under Norsk Arbeidsmandsforbund, ble stiftet. 

Leif Martin Kirknes

Klimaverstingen kull

I 2024 kom 41 prosent av verdens samlede utslipp fra kull. I klimahenseende er kull dermed for versting å regne. Det er heller ikke en fornybar energikilde. Det er en faktor Edvardsen ikke kan ignorere.

– Også Norge skal ta sin del av ansvaret for det grønne skiftet og redusere utslipp, men så har nok dette et anstrøk av symbolpolitikk også. I 2021 bestemte Solberg-regjeringa at gruvedriften måtte erstattes av en mer klimavennlig løsning. Edvardsen spør seg hvilken positiv effekt det egentlig vil ha på klima, at gruva legges ned. Kullet som i dag utvinnes på Svalbard, forklarer han, driver mer eller mindre hele området. Det går også til industriell stålproduksjon i Tyskland. Der bruker de kull fordi det har egenskapene som skal til for å gjøre stålet varmt nok til å formes slik de vil.

– Selv om de stopper drifta, så slutter jo ikke de. Da er alternativet deres å hente kullet et annet sted, for eksempel fra Venezuela, med dieselbåt. Man minker ikke de utslippa, man øker dem. Men jeg har forståelse for at kull ikke er det..

Han stopper litt opp.

– At det er politisk vanskelig.

Svalbardsamfunnet

Hvis du først liker deg på Svalbard, vil du helst være der hele tida. Det er inntrykket forbundsleder Edvardsen sitter med etter samtaler med deres medlemmer der.

– Det er noe med Svalbard, tilhørigheten der, tilknytningen til Svalbardsamfunnet, som er helt spesiell. Men det han også tenker på, er at Svalbard ikke er et sted man kan være om man ikke kan brødfø seg.

– Har du ikke jobb, må du reise derfra. Med alt det innebærer. Det er det mange som er veldig lei seg for.

Det vet også fotojournalist Sissel Rasmussen at de er. Etter å ha fotografert 40 arbeidere over noen dager, er det klart at man også kommer i prat.

– Noen synes jo det er greit, de tenker at det er slutt og at de får gå videre. Men de fleste synes det er helt idiotisk og trist. Det skaper veldig mye følelser, sier hun.

GRUVEARBEIDER: Frank Morten Sørby.

SISSEL M RASMUSSEN LO MEDIA

Store klasseskiller

Rasmussen forteller at mange unge har lyst til å jobbe i gruva. De identifiserer seg med den, med kulturen som følger med, og historien som har vært. Nå står det igjen forskning, utdanning og turistnæring. Etter det Rasmussen har erfart, er det ikke det som lokker de unge gruvearbeiderne mest.

– Det er dyrt å bo her oppe. Maten er dyr. Og selv om det er lavere skatt, er det store klasseskiller. Det politiske Norge sier at vi må sørge for at det er norsk bosetting på Svalbard, men det som skjer nå er at den bosettingen blir mindre og mindre, sier hun.

PÅ JOBB: Fotojournalist Sissel Rasmussen under fotografering på Svalbard.

Merete Holtan

Hun viser fram en pamflett med portrettene av gruvearbeiderne. Mange av dem er i 20-åra. Med eget språk som har krysset generasjoner: inn i verden, ut i dagen.

– Disse unge guttene har ikke blitt født på Svalbard, for det er ikke lov å bli født der. Men de har bodd der fra de kanskje var noen dager gamle. Og hva skjer nå, spør hun seg.

– Hva skjer med Svalbardsamfunnet nå?

Sissel Rasmussen er ansatt i LO-Aktuelt som er en del av LO Media. Denne saken er skrevet av en journalist i Dagsavisen.