JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

Arbeidslinja blir misforstått

Jonas Gahr Støre må forberede seg til en heftig debatt om arbeidslinja på Ap-landsmøtet neste helg, skriver Kjell Werner.

Jonas Gahr Støre må forberede seg til en heftig debatt om arbeidslinja på Ap-landsmøtet neste helg, skriver Kjell Werner.

Leif Martin Kirknes

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Det handler ikke bare om at det skal lønne seg å jobbe. Det må Ap-landsmøtet huske.

kjell.werner@anb.no

Det blir heftig debatt om arbeidslinja på Arbeiderpartiets landsmøte neste helg.

Flere sentrale Ap-politikere ønsker å parkere denne politiske rettesnoren. Partiets ordførerkandidat i Oslo, Rina Mariann Hansen, har beskrevet arbeidslinja som et «fryktelig begrep».

Arbeidslinjas mantra har vært at det skal lønne seg å jobbe.

Underforstått må ikke trygdeytelsene være så høye at de svekker stimulansen til å jobbe. Men det siste året har fattigdomsdebatten tatt en ny vending.

Bakgrunnen er økende priser, rekorddyr strøm og stigende renter. De som har dårligst råd, blir selvsagt hardest rammet.

Statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre er en varm forsvarer av arbeidslinja.

«Jeg synes arbeidslinja er et ganske stolt begrep, som en venn, og ikke en motstander», sa Støre til NRK rett før påske.

Han har sine øyne spesielt rettet mot de rundt 100.000 unge mellom 18 og 29 år som verken er i jobb, opplæring eller utdanning.

Dagens variant av arbeidslinja ble i realiteten utformet av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.

Velferdsmeldingen, som ble lagt fram av hennes regjering forsommeren 1995, sier det på følgende vis: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».

I Velferdsmeldingen ble det i liten grad fokusert på forholdet mellom nivået på ytelser og arbeidsdeltakelse.

Det ble derimot brukt stor plass på heving av reell pensjonsalder og satsing på både attføring og rehabilitering for å begrense antall nye uføre. Større fleksibilitet til å kombinere arbeid og trygd ble også trukket fram som et effektivt grep.

I 2013 beskrev Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering arbeidslinja ved å henvise til definisjonen fra 1995.

Dette ble så sammenfattet i tre budskap:

1. Det må føres en aktiv politikk for høy yrkesdeltakelse.

2. Arbeidslivet må legge til rette for å hindre utstøting.

3. Det skal lønne seg å arbeide.

Politikken kan oppsummeres slik:

Rettesnoren er at det skal lønne seg å jobbe, men dette er likevel ikke kjernen i Ap-politikken som har vært ført de siste 30 årene. For Ap har det vært viktigere at trygdemottakere, dersom de er i stand til det, må ha rett og plikt til å delta i tiltak som kan bedre arbeidsevnen.

Høyres linje skiller seg litt fra denne politikken, for partiet har landsmøtevedtak på å gjennomgå ytelser for å sikre at det alltid lønner seg å jobbe.

I de aller fleste tilfellene lønner det seg å jobbe, men det finnes dessverre unntak.

Derfor er det viktig at systemet er utformet slik at unntakene blir færrest mulig. Samtidig må nåløyet ikke gjøres så trangt at nordmenn som trenger et økonomisk sikkerhetsnett, faller mellom to stoler. Er man på permanent basis ikke i stand til å jobbe, så skal man selvsagt ha uføretrygd.

Men vi må erkjenne at det er elementer i systemet som samlet gir uheldige utslag noen ganger, slik at det i realiteten lønner seg dårlig å ta en jobb. Vi må våge å ta noen ubehagelige grep. Det kan gjøre politisk vondt med en gang, men gi gode løsninger i det lange løp.

Det er 360.000 uføre her til lands, noe som er mye i internasjonal sammenheng.

Samtidig er det et positivt faktum at yrkesdeltakelsen i Norge er stor, sett i forhold til land det er naturlig å sammenligne oss med. Først og fremst takket være likestillingen og kvinners sterke inntog i arbeidslivet.

Det mest bekymringsfulle er at 22.000 av de uføre er unge under 30 år.

Det er spesielt urovekkende at det har blitt dobbelt så mange unge uføre de siste ti årene. Hovedårsaken til denne veksten tilskrives at flere unge har psykiske lidelser. Dette er en problematikk helsevesenet, skolen, Nav og arbeidslivets aktører må gå grundig inn i. Og så må politikerne følge opp med aktiv handling. Alternativet er at altfor mange unge havner i varig utenforskap.

Det er verdt å merke seg at Ap/Sp-regjeringen allerede har tatt noen grep for å styrke arbeidslinjen og at mer er på gang. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) røper at det i neste år statsbudsjett vil komme flere tiltak som gjør det mer attraktivt å gå fra trygd til jobb.

«Vi vil tilby skattefradrag som stimulerer folk på trygd eller i lavinntektsgrupper til å jobbe», sa han nylig til VG. Regjeringen vil også fjerne hindre som gjør at folk på trygd ikke får utnyttet sin eventuelle restarbeidsevne.  

Arbeidslinja handler ikke om å kutte trygdene. Den store utfordringen er de lave lønningene som i altfor mange tilfeller er det realistiske alternativet.

Løsningen er å ta problemet ved roten, altså heve de laveste lønningene relativt mest. LO skal ha ros for i årevis å ha krevd et ekstra løft for lavtlønte, og forbilledlig fått gjennomslag for det i lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør.

Dette monner riktignok lite, men det er tross alt et bidrag i riktig retning. Og nok et argument for å organisere flere i privat sektor. Her har fagbevegelsen en stor oppgave. Arbeidsgiverne og myndighetene må også kjenne sin besøkelsestid.

Ap-lag landet rundt vil ha mer av alt på mange politikkområder.

Økt barnetrygd, økte trygdeytelser og økte satser for sosialhjelp står høyt oppe på ønskelistene. Samtidig kommer det krav om billigere barnehager og gratis skolefritidsordning for flere.

Men Ap-landsmøtet kan ikke få i pose og sekk.

Her må det prioriteres stramt mellom gode formål. Det blir ekstra nødvendig i en situasjon hvor det økonomiske handlingsrommet er begrenset. Og det er utsikter til fallende oljeinntekter samtidig som det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist.

Vi må holde fast på en politikk som stimulerer til yrkesdeltakelse.

Slagordet «Gjør din plikt, krev din rett» er like aktuelt i dag som da det første gang ble brukt. Men vi må ikke få en skyttergravskrig.

Det handler om å forstå hverandre, ha flere tanker i hodet og finne de gode kompromissene.

Arbeidslinja er og må forbli en gyllen middelvei.

Warning
Annonse
Annonse