Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

«Grådighet er en bunnløs grop som utmatter oss i et evig jag etter å bli tilfredsstilt uten noen gang å nå tilfredsstillelse», skrev den tyske sosialfilosofen Erich Fromm en gang.

Når er det nok?

Det var ikke lett å høre FNs generalsekretær António Guterres’ brøl forrige uke. Selv etter å ha dratt fram den aller største gongongen og klasket til, druknet han i lyden av bankfolk som pustet lettet ut.

Tirsdag viet finansavisen Dagens Næringsliv 12 sider om en avverget bankkrise. Og en halvside fra NTB på avisens side 22 om «at menneskeheten er på tynn is, og den isen smelter raskt».

Vi kommer tilbake til klimakrisa. Men det var ikke bare bankfolk som kunne puste med magen igjen, det må understrekes. Det var et gedigent blandakor som stemte i. Alle pustet lettet ut. En hel verden.

Politikere, investorer, småsparere og helt vanlig folk uten ei krone verken i madrass eller bank kunne senke skuldrene da den sveitsiske banken Credit Suisse ble reddet. Bare kort tid etter at Silicon Valley Bank, en større amerikansk bank, hadde kollapset.

De færreste forsto hvordan eller hvorfor. Men vi skal alle være veldig glad for at sveitserne ordnet opp i dette seg imellom, og trikset og fikset det slik at en annen sveitsiske gigant kunne svelge Credit Suisse.

Etter noen sveitserfranc, verdiløse AT1-obligasjoner, litt stammespråk og bankmystikk kan vi gå stille videre. Veldig forsiktig, mens vi lytter etter lyden av neste sprekk i isen.

Vi kan bare håpe at den bærer. For en bankkrise er veldig farlig, nesten farligere enn noe annet vi kan tenke oss. Innskudd kan gå tapt, aksjer bli verdiløse. Kaoset som kan følge, vil være en størrelse med veldig mange ukjente faktorer og kan destabilisere verden til det ugjenkjennelige. Det er vanskelig å se for seg nazistenes fremmarsj uten den økonomiske kollapsen i Tyskland tidlig på 1930-tallet.

Verdens to viktigste bankland har gått gjennom uker med stor uro. En bankkrise virker nå å være unngått. Men så gispet vi til igjen fredag ettermiddag. Bankaksjer gikk brutalt ned på børsene. 15 år etter at råtne amerikanske banker sendte verden ut i en global finanskrise, står vi og vakler på kanten av det store ukjente igjen.

Omkvedet er at bankene er tryggere nå, at Credit Suisse hadde bedrevet svakt bankhåndverk, at det ikke kan skje her. Bedre nå! Bankfolk og myndigheter sier at det ikke er noe å se her, gå videre, det er ingen grunn til mistillit til bankene. Det må de si. For størst av alt er tilliten.

Men er vi sikre på at vi innførte mange nok og gode nok tiltak den gangen i 2008-2009? Er vi sikre på at reguleringene og kravene som ble innført, var strenge nok og er blitt fulgt tett nok opp av tilsynsmyndighetene? Eller har vi latt bankvesenet og andre mer uregulerte finansieringsinstitusjoner igjen bygge opp finansielle luftslott? Latt dem jage profitt og vekst, og latt oss blende.

«Jeg vil absolutt anbefale å være i kriseberedskap. Det minner veldig om finanskrisa», sier LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad om situasjonen.

De mange renteoppgangene rokker ved finansmarkedene etter år med svært lave renter. Samtidig konsentreres makta i bankindustrien. De store blir bare større, som de har blitt den siste uka. Hva kan gå galt, liksom?

I USA hadde de fem største bankene tidlig på 90-tallet 12 prosent av innskuddene. Etter krisa i 2008 sto nesten halvparten i de største. Det øker kanskje soliditeten i teori, men fallet blir desto tyngre hvis de går over ende. Når de går over ende.

Det er tvilsomt at Silicon Valley Bank og Credit Suisse er de to eneste råtne eggene siden 2008. Den gangen ble en grådig næring, uten sikkerhet, reddet av nasjonalstatene. Av folk flest som skattebetalere. Av stater som ikke hadde noe valg når alternativet var en systemkrise.

Amerikanske investeringsbanker pøste ut milliarder av dollar i utbytte rett før det smalt, istedenfor å bygge sikkerhet. Norske DNB betaler denne vinteren ut nesten 20 milliarder i utbytte til sine eiere. Penger som kanskje heller burde vært satt av til å trygge banken i møte med svært usikre tider.

Vi sosialiserer som kjent tap, og privatiserer gevinst i vår tids kapitalisme. Og alt tyder på at vi, det store vi som i demokratiske stater og land, har latt den systemiske, kulturelle grådigheten fra 2008 fortsette.

Nye investeringsprodukter er konstruert. Bit Coin-industrien er gjennomskuet, og store deler av den er kollapset. Hundrevis av milliarder har forsvunnet, rettssaker venter.

Panama papers-avsløringene i 2016 ga verden et innblikk inn i en bankindustri uten moral og magemål. Danske Bank, delvis under ledelse av nordmannen Thomas Borgen, skal ha bidratt til å hvitvaske rundt 2000 milliarder kroner for russiske eiere og filtrert dem inn i vestlig økonomi. Verdien av banken er desimert.

Vårt eget flaggskip, DNB, fikk også bramseilet splittet i skandalen. Vår bank hadde tilrettelagt for at landets rike kunne plassere sparepengene i konstruerte postboksselskaper på Seychellene og snyte fellesskapet. En millionbot fulgte. Bare de siste par årene har banken fått kritikk av Konkurransetilsynet, Finanstilsynet og Forbrukerrådet. I mai 2021 ble det «avdekket grove og vedvarende mangler i etterlevelsen av hvitvaskingsloven». Boten var på 400 millioner kroner.

Men, vi skal altså stole på at alt er i sin skjønneste orden i verdens økonomiske sysaker og at det bare var forvaltere i Credit Suisse og Silicon Valley Bank som hadde skoftet noen timer på handelshøyskolen. Vi må stole på det. For uten tillit vil banksystemet kollapse.

Det er langt større verdier i omløp enn det er innskudd og sikkerhet i bankene, for deres forretningsidé er å selge en drøm om at framtida vil bli bedre. Og det har man med en viss sikkerhet kunnet hevde i noen hundre år.

Det er her nyhetene om FNs brølende portugiser og bankmenn på utpust møtes. Bankene og kapitalismen de representerer, er helt avhengige av at folk tror på bankene og på framtida, på avkastning og vekst.

Men nå sier altså FN at framtida er en tikkende bombe. Retninga vi går i, er ikke bærekraftig, og det haster å snu. Er det lenger rasjonelt å tro på at framtida vil bli bedre, kan man undres.

Og hva skjer når disse to motsetningene kolliderer?