Stein Reegård

Men vi kan starte med spørsmålet om hva slags økonomisk system Storbritannia (som sammen med Nord-Irland utgjør det forende kongedømme: UK) blir etter hvert.

En årsak til at EU var strie mot britenes frihet til å underby «EU-nivå» var frykten for konkurranse basert på bunnivåer for skatt og sosiale standarder. Europa har nok med de «paradiser» vi allerede har for skatt og unnalurt kapital.

Storbritannia har også allerede i utgangspunktet den europeiske økonomi som i system mest likner USA. Mangelen på maktbalanse i arbeidslivet er mye av den samme. Etterlevelsen av arbeidstakernes organisasjonsfrihet er mindre konsekvent enn i EU- og EØS-området. I Storbritannia er det organiserte arbeidsliv fjernt fra den posisjon det har fremfor alt i Norden, men også i andre EU-land og EU selv.

Aktuelt: «Acer-saken» opp i Høyesterett: – En viktig sak for oss, sier Roy Pedersen i Nei til EU

Et fellestrekk med USA er også finanssektorens mer dominerende rolle både i økonomi og politikk. Samlet resultat er en mye skeivere inntektsfordeling enn i de fleste EU-land. Særlig dersom de økonomiske konsekvenser av brexit blir sterkt negative, kan Boris Johnson bli fristet av ideen om en «økonomisk frisone» i Europa. Her er det allerede mye å bygge på i hans nærområder. Irland har lenge vært en versting i EU-klassen som skatteparadis, men overgått av de små «britiske» øystatene. Det gjenstår å se i hvilken grad de avtalte, nokså kompliserte overvåkingssystemer, vil begrense britenes muligheter til å omgå EUs «samfunnsstandarder».

Brexit-løsningen illustrerer til fulle at man «må gi og ta» i den internasjonaliserte økonomien. Jeg omtalte de to mest profilerte «valgløftene» i min artikkel i Fri Fagbevegelse 14. desember før løsningen kom. Britene «vant» retten til å regulere EU-innvandringen, men tapte garantien mot en mer «delt» irsk øy. Det var avklart før innspurten i forhandlingene. Det kan nå fremover bli mye kiv om grensekryssende handel både mellom Storbritannia og Nord-Irland og mellom de to delene på «øya».

Les hele kommentaren fra Reegård her: «Brexit-dramaet vil trolig utspille seg i lang tid framover»

Og det blir store begrensninger ellers målt mot Storbritannias åpne adgang til EUs indre marked fram til nå. Britene mister den automatiske og ubesværede tilgang til et åpent EU-marked, som blant annet også Norge har som EØS-medlem. Vi må bare deklarere varene ved Svinesund og andre grenser, fordi vi står utenfor EUs landbruksordning og tollunion mot omverden. Noe avgift blir det på britene, som for oss, av sistnevnte grunn. Det er derfor vi for eksempel har en tax-free-ordning, som også britene nå kan eller må gjeninnføre.

Britene blir heretter avhengig av egen akseptert adgang for de varer man vil selge til EU. Det betyr mest for mat, levende dyr, kjøretøyer, medisiner og andre kjemikalier, for å nevne noen viktige områder. Det blir ekstrakostnader på bred front som vil resultere i en kombinasjon av økte priser, køer og redusert handel. Det meste synes å gjenstå for tjenester, som samlet sies å utgjøre nærmere halvparten av britisk eksportverdi. London som finanssentrum vil nok bestå, men kanskje mest i kraft av sin sterke globale posisjon utover EU. Integrasjonen med EU-markedet må avklares på nytt.

Kommentar: «Det synes opplagt at vår EØS-avtale jevnt over er bedre enn britenes brexit», skriver Kjell Werner

Bedre kontroll med eget arbeidsmarked gir bedre kontroll inn i Storbritannia, men økte problemer for britiske aktører som skal reise ut «på jobb». Det blir som for varer og tjenester. Man får bedre kontroll på den økonomiske trafikken inn i landet, men større hindringer for den som skal ut. Dette blir kjerneutfordringen på mange områder framover. Både å avklare reglene og så etter hvert tilpasse seg dem gjennom praksis.