Øyvind Selnes

Sekretær i Fellesforbundet avd. 56 Oslo og Omegn Bussarbeiderforening

For over 30 år siden hadde jeg min første arbeidsdag som bussjåfør, og jeg angret ikke et sekund.

Vi hadde kantiner på jobb og Oslo bussterminal, og ikke minst tid til å bruke de. Jeg ble introdusert for arbeidskollegaer i eget selskap i pauser vi hadde sammen.

Og på terminalen gikk erfaringsutveksling over en kaffekopp og/eller matbit, også med sjåfører fra andre selskap.

Vi hadde lokal trafikkvakt i selskapet hvor vi meldte inn forsinkelser til kollektivknutepunkter slik at kunder, som hadde sagt fra, rakk bussen videre.

Dette gjorde at jeg tidlig la vekk stressymptomer jeg kjente på det første halvåret fordi skiftene ble lagt opp slik at selv om du ble forsinket på en rute var det god tid til neste avgang.

Alle busselskapene i Oslo/Akershus hadde ytelsesbasert pensjon, bortsett fra ett som hadde cirka fem kroner mer i timen for å kjøre leddbuss. Dette fikk konsekvenser de første anbudene.

For med anbud ble kantinene lagt ned og skiftene hardere. Det finnes skift hvor det ikke er meningen at du skal starte i tide. I tillegg forsvant den ytelsesbaserte pensjonen med et pennestrøk.

Selskaper la inn anbud uten pensjon, men måtte strekke seg til å gi inntektsbasert pensjon, da sjåfører i anbudsområdet ikke ville begynne uten tilleggspensjon.

Et selskap risikerte store pensjonsutgifter for sjåfører over 55 år, noe som førte til at de ikke ansatte disse og de måtte reise til et annet selskap eller finne seg noe annet å gjøre. Men det gjorde ikke noe, for selskapene hadde flere søkere.

Noe de ikke sa høyt var at søknadene kom fra sjåfører utenfor landegrensene. Dette ble først et problem når kundene spurte om ting eller det skjedde noe med bussen og trafikkledelsen ikke visste hva eller hvor det hadde skjedd.

Jeg trodde vi skulle beholde pauser sammen med kolleger. Men ved siste anbud fant selskaper ut at det var kostnadsbesparende at sjåfører hadde pauser alene i brakker eller i nedlagte omgjorte bad.

Alene i en pause tenker jeg, kan alle innsparingene føre til økt sykefravær?

Vi har busser som ikke er skrudd skikkelig sammen slik at det knirker og bråker rundt deg. Om sommeren er det aircondition for halvparten av passasjerene, men ikke for føreren.

I tillegg har ikke sjåførene muligheter til å justere temperaturen i bussen, noe som gjør at det blir ugunstig varmt, spesielt solskinnsdager vår og høst.

Vi har også det tregeste systemet for salg av billetter. Det var i et møte om dette jeg fikk vite av oppdragsgiver at jeg «bare er en bussjåfør».

Jeg vet at enkelte politiske partier mener konkurranseutsetting og effektivisering er lurt for å senke utgiftene slik at man kan gi skattelette. Men:

• Går dette utover de ansatte og rekruttering til yrket?

• Greier nye bussjåfører å senke skuldrene selv om de starter sent på avganger som de vet oppdragsgivere kan gi busselskapet gebyrer for?

• Kan arbeidsforholdene føre til sykefravær og lekke penger etter innsparinger gjort i anbudet?

Bussjåfører er ikke alene om å få yrket effektivisert. Jeg vet at det er tøft for renholdere, sykepleiere og søppeltømmere.

Gjør det noe med yrkene og sykefraværet at man går fra å være ansatt med et arbeidsmiljø til å bare være ansatt?