Wegard Harsvik

Det var valg i Storbritannia i 2015, og en rekke Høyre-representanter hadde tatt turen over Nordsjøen for å hjelpe sitt britiske søsterparti – Toryene – i valgkampinnspurten. Til VG forteller de at høydepunktet var da de fikk gå fra dør til dør i London sammen med Boris Johnson. «We ❤️ Boris», skrev en starstruck Ola Eloranta, som i dag er ansatt for å drive Høyres valgkamp i Møre og Romsdal. «Sjalusigradestokken (sic!) min eksploderte akkurat», repliserte Oslo Høyres leder og stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde til de heldige som fikk en selfie med selveste Boris.

På samme måte som folk fra Arbeiderpartiet gjerne reiser på besøk til sine samarbeidspartier er Høyre og Fremskrittspartiet flittige gjester hos sine. Høyres kampanjesjef dro over dammen for å studere det republikanske søsterpartiets valgkamp i 2016, og mobilisere stemmer for sin foretrukne kandidat, Marco Rubio – som er en erke-reaksjonær motstander av helsereform, homofile ekteskap og kvinners rett til abort. Sylvi Listhaug har en dog jobbet for republikanerne i Representantenes Hus i Washington.

Samarbeid med likesinnede partier er både naturlig og riktig. For norsk arbeiderbevegelse har særlig det tette samarbeidet i Norden vært viktig. Vi snakker sammen og lærer av hverandre. Høyre har på sin side i mange år hatt en meget framtredende posisjon i det internasjonale samarbeidet mellom høyrepartier. Erna Solberg er viseformann i den internasjonale samarbeidsorganisasjonen for høyrepartier – International Democrat Union. Høyre i Norge satt i mange år med generalsekretæren og ansvaret for hovedkvarteret.

Men deler av norsk høyreside liker svært dårlig når samarbeid og slektskap med høyrepartier i andre land blir påpekt. Som om fellesskapet og likheten i politikk og strategi er noe som er konstruert av ondsinnede motstandere på venstresiden. Slik er det sjølsagt ikke. Det var framtredende Høyre-folk, som blant annet Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen, som løftet fram Sverige og Moderatenes politikk der som et forbilde. Det var Høyre selv som inviterte den svenske finansministeren til sitt landsmøte. Da må man undersøke hva slags resultater høyrepolitikk har gitt i Sverige.

I land etter land ser at Høyres søsterpartiet søker politisk makt ved å samarbeide med krefter som ønsker å innskrenke kvinners rett til å bestemme over egen kropp – vi trenger for så vidt ikke se lengre enn til Sverige og Moderatenes flørt med KD og SD her heller. I Europaparlamentet har disse partiene stemt for ytterliggående anti-abort forslag. Men også om det store idolet Boris Johnson blir statsminister i Storbritannia blir han i dagens situasjon helt avhengig av det religiøse DUP som tungen på vektskålen. Det gjorde for eksempel at avgående statsminister Theresa May så seg nødt til å avstå fra å stemme når Underhuset nylig stemte over å åpne for likekjønnede ekteskap og en mer moderne abortlov i Nord-Irland. Dermed er det helt riktig av Jonas Gahr Støre å sette Høyre og Erna Solbergs kjøpslåing med abortloven i Norge i internasjonal kontekst.

Når Civita med jevne mellomrom foreslår å begrense offentlig ansattes streikerett og Fremskrittspartiet vil forby lærerstreik[1], er det svært rimelig å peke på at man i USA faktisk har innført slike forbud mot streik – lærere har ikke streikerett i 37 av delstatene – og at republikanerne presser på for å begrense dette ytterligere. Høyrepartienes paraplyorganisasjon mener at man har «common views» og «common beliefs», altså at de deler mål, ideologi og grunnleggende tankesett. Det handler om å ta høyresiden på alvor når man viser at de setter sine prinsipper ut i livet der de får politisk makt til det.

(Publisert først i Klassekampens papirutgave, 15. juli 2019.)