Kommentar
Den blytunge veien til ny AFP
LO-leder Kine Asper Vistnes talte til LOs representantskap tirsdag.
Leif Martin Kirknes
Saken oppsummert
«Ja takk, begge deler» er krevende for LO-familien.
Det har lenge ligget i kortene at en ny modell for Avtalefestet pensjon (AFP) ikke blir et LO-krav ved årets lønnsoppgjør.
Målet er å ta denne kampen med NHO neste år. Dette ble endelig klart på tirsdagens møte i LOs representantskap.
Bakgrunnen er det tredelte AFP-vedtaket som ble gjort på LO-kongressen i fjor. Et klassisk kompromiss som innebærer at dagens AFP blir forbedret pluss en ny modell basert på antall år i bedriften eller virksomheten. I tillegg vil LO at uføre også skal få rett til AFP-pensjon.
«Alle sider ved disse endringene er ikke ferdig utredet», heter det tørt i den tariffpolitiske uttalelsen som ble vedtatt tirsdag. LO-leder Kine Asper Vistnes brukte klokelig nok litt flere ord på dette sakskomplekset i sin tale.
Poenget er at den interne AFP-striden har ridd LO-familien som en mare i årevis.
Avtalefestet pensjon ble etablert som en tidligpensjonsordning fra fylte 62 år for de såkalte sliterne i private bedrifter som har tariffavtaler.
AFP ble gradvis utvidet til å gjelde fra 62 års alder og også omfatte offentlig sektor. Senere ble ordningen gjort om til en livsvarig ytelse.
Fagbevegelsen har lenge ivret for å tette det som oppfattes som hull i AFP-ordningen.
Den mest åpenbare svakheten er at arbeidstakere risikerer å miste denne tilleggspensjonen dersom bedriften blir langt ned på tampen av yrkeskarrieren eller at man da begynner i en bedrift uten tariffavtale.
Samtidig har det vært et krav om en ny og sterkt forbedret ordning, hvor antall år i bedriften legges til grunn for opptjening av en slik tilleggspensjon. Dette oppfattes av mange å være mer rettferdig.
Men dette har naturlig nok en kostnadsside. Og floken blir ikke helt enkel å løse når det er uenighet mellom LO-forbundene, noe det har vært helt siden justeringen i 2008. Det toppet seg i forbindelse med lønnsoppgjøret i 2018. Fellesforbundet har langt på vei valgt å prioritere tetting av hull i dagens ordning. Og årene går.
«Det sliter på troverdigheten vår at det over så lang tid hersker usikkerhet rundt AFP. Det er ikke lett å rekruttere medlemmer på en pensjonsordning som jevnlig er under kritikk og debatt», sa Kine Asper Vistnes selvkritisk i talen til representantskapet.
Et skikkelig hjertesukk. AFP er en gullkantet ordning som siden 1988 har vært et godt tilleggsargument for å verve medlemmer til fagbevegelsen.
Jeg merker meg at de tre punktene i LO-kongressens 2025-vedtak defineres som en helhet av Vistnes. Her er det «ja takk, begge deler» i typisk Ole Brumm-stil. I tillegg kommer uførekravet som nok vil sitte langt inne.
Utfordringen er at LO-familien ikke har klart å prioritere sine AFP-krav. LO-lederen setter sin lit til følgende uttalelse fra arbeidsdirektør Nina Melsom i NHO: «AFP får vi til gjennom godt trepartssamarbeid».
Ap-regjeringen er garantist for at også staten som tredje part bidrar med å ta sin del av spleiselaget. Etter valget i 2029 kan det bli borgerlig flertall på Stortinget og dermed litt mer uklart hvordan staten stiller seg.
Det gjenstår også å se om NHO godtar å forhandle om AFP i 2027. Neste år er det nemlig mellomoppgjør uten streikerett.
Hvordan skal LO da kunne sette nok makt bak kravene?
Nå: 0 stillingsannonser

