Cornelia Kristiansen

Husker du 24. februar for tre år siden?

Da det mange opplevde som utenkelig, faktisk skjedde, og Vladimir Putin dirigerte store styrker inn i Ukraina fra flere kanter?

Husker du 2014, etter OL i Sotsji, da Putin annekterte Krym, og det ble avholdt valg hvor tilsynelatende 95 prosent stemte for å bli en del av Russland?

Husker du 2008, da Russland anerkjente «utbryterrepublikkene» i Georgia, Sør-Ossetia og Abkhasia, som uavhengige? Noen måneder etter Nato åpnet døra for Georgia?

Gang på gang har europeere og amerikanere blitt overrasket over Putins handlinger. Det er lett å anta at andre vurderer situasjoner på samme måte som seg selv.

Europeiske politikere flasket opp på rasjonell aktørmodell og samfunnsøkonomi glemte tidvis at ledere i andre land kan ha et helt annet bilde av verden enn oss.

I 2012 fikk EU fredsprisen fordi økonomisk samarbeid hadde gjort tidligere europeiske fiender til fredelige handelspartnere.

Den samme tanken lå til grunn da Tyskland satset på at billig gass fra Russland kunne være en motor for økonomisk vekst, og samtidig knytte landet nærmere demokratiske land.

Det er ikke så rart at mange antok det ikke ville være rasjonelt for Putin å gå til fullskalakrig mot Ukraina.

I de fleste andre sammenhenger har økonomiske hensyn en tendens til å trumfe alt annet. En krig ville jo ødelegge alt som er bygget opp, også for Putin og russisk økonomi.

Men vår manglende forståelse og tro på «evig fred» gjorde at Vesten ikke reagerte sterkt nok mot Russland.

Dermed fortsatte Putin aggresjonen mot landene rundt, og bidro også i den nå avgåtte syriske presidentens krig mot egen befolkning.

Vi kjenner fasiten nå, elleve år etter krigen mot Ukraina startet i 2014 og tre år etter eskaleringen i 2022.

Familier er blitt splittet og mange millioner sivile har måttet flykte østover, ut av landet. 90.000 har kommet til Norge siden 2022, og utgjør nå 1,5 prosent av befolkningen i landet vårt.

De som har blitt igjen i Ukraina har måttet tåle stadig bombardement, hvor russerne ofte, som de også gjorde i Syria, bomber én gang, venter 20 minutter, og så bomber på nytt når ambulanse og hjelpearbeidere har ankommet åstedet, såkalte double tap-angrep.

Ukrainerne har sendt sønnene sine og en del døtre og ikke-binære til fronten, og har måttet se på mens ukrainske soldater rasjonerer artillerigranater fordi USA aldri mente ordentlig at Ukraina burde vinne, og Europa heller aldri ville gi nok til at det var mulig.

Den forrige amerikanske presidenten Joe Biden og vestlige ledere snakket mye om å støtte Ukraina, men har gjennomgående gjort for lite.

Men Ukrainerne er hardføre, det må de være.

De vet at enda flere barnekidnappinger, voldtekter og mer militærstat venter i andre enden om de følger «fredsbevegelsens» råd og legger ned våpnene av hensyn til tapte liv.

Som så mange før velger de å kjempe, heller enn å leve ufritt.

Ukrainas kamp er også Europas kamp, og har vært det lenge før fullskalainvasjonen for tre år siden. Putin hadde ikke «behøvd» å gå til krig om ikke det ukrainske parlamentet hadde avsatt den Putin-støttede presidenten Viktor Janukovitsj i 2014, og vedtatt å søke opptak i EU og Nato.

Om så ikke hadde skjedd, kunne Putin bare sendt inn noen «fredsbevarende styrker», som kunne stått ved siden av med gevær mens folket stemte ja til å slutte seg til Russland.

Slik han har gjort andre steder. Uten at vi skjønte hva som skjedde fordi de fleste av oss aldri har forstått Putins Russland.

Europa utenfor Ukraina er allerede i en hybridkrig med Russland, og har vært det lenge. Russerne har lært å lete etter sårbarheter de kan utnytte uten at det blir åpen konflikt og gjengjeldelse.

Hverdagen i Europa er at Russland angriper i former som ikke er direkte militære, som cyberangrep, kutting av strømkabler og hundrevis av millioner brukt på å normalisere splittende ideer og påvirke valg.

Det beste vi andre kan gjøre for Ukraina, er å jobbe for å bli mindre overrasket over det som skjer.

Sist gikk vi glipp av at Putin har sterke imperialistiske idealer, og er opptatt av ideen om Russland som stormakt og gjenreisingen av Rus-riket, som oppsto i Ukraina. Hvem vet hva som skjer om vi ikke lærer nå.

Vi må ha lært nå, for eksempel av at Putin i 2012 innførte utenlandsk agent-loven, etter demonstrasjoner mot at han tok en ny presidentperiode, på tvers av grunnloven.

Loven gjaldt først ideelle organisasjoner som ble finansiert utenfra. I praksis åpnet loven for statlig trakassering. I 2017 ble den utvidet til å gjelde medier, og i 2022 alle borgere. Da inkluderte den også «påvirking utenfra» og kritikk mot regimet.

En variant av dette ble også nylig innført i Georgia, av den Putin-støttede regjeringen.

For meg personlig falt mye på plass da Julia Ioffe i Puck News skrev at man forstår Putin best om man ser på ham som en mafiaboss. En som kler seg i demokratiske klær mens han beriker seg og sine, og undertrykker folket med vold.

Alt dette har konsekvenser for hvordan vi burde forholde oss til Ukraina framover.

Akkurat hvilket forhold Trump og Putin har, kan vi ikke vite. Vi vet det har vært en mengde møter mellom Trump og Russland i mange år, at han har fått utstrakt finansiering fra russiske selskaper, at han mange ganger har sagt positive ting om Putin og det var russiske hackere som stjal presidentkandidat Hillary Clintons e-poster før valget i 2016.

Vi må ikke glemme at Trump ble stilt for riksrett fordi han forsøkte å presse Volodymyr Zelenskyj til å gi informasjon om Joe Bidens sønn Hunter Biden.

Det er, tragisk nok, trolig mer sannsynlig at Trump allierer seg med Putin enn med Nato framover.

Våre politikerne må gjerne si det Trump vil høre. Men vi må være trygge på at planen framover er å

1) gjøre alt i vår makt for at Ukraina vinner krigen.

2) jobbe for at Norge på sikt klarer seg helt uten sikkerhetssamarbeid med USA, og

3) i mellomtiden aktivt planlegge for mer samarbeid med Norden og Europa, og aktivt planlegge for en verden der demokratier i Europa har despoter på alle kanter.

Forhåpentligvis vil Ukraina, som vet mer enn noen andre om hvilke farer som truer og hvordan bekjempe dem, være et fritt land på vår side.

I tre år har de ført en heroisk kamp på vegne av oss alle. Det minste de fortjener som takk for innsatsen er at vi står ved deres side og at vi slutter å være naive.