Kjell Werner

I årene framover blir det stadig flere eldre her til lands. Og andelen yrkesaktive faller. Dermed blir det økte utgifter til helse og omsorg, samtidig som det blir færre til å ta regningen.

Andelen av befolkningen som er over 80 år kommer til å øke markant, fra 4,4 prosent i 2022 til over ti prosent i 2050. Vi snakker om den mye omtalte eldrebølgen.

Mange synes eldrebølgen er et negativt ladet ord, for det er jo utelukkende positivt at vi i snitt lever lenger og at mange holder seg relativt friske til langt opp i årene. Og det er ikke en bølge som går over, men kort og godt en høyere vannstand.

I fjor var 332.000 personer i jobb i den offentlige helse- og omsorgssektoren. I 2050 vil behovet, med normal framskrivning, være 516.000 årsverk. Forsker Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå mener at det er mer realistisk med en ytterligere forsterket innsats. Da vil det være behov for 670.000 årsverk i 2050, altså en dobling fra i dag.

Men ekspertene strides om hvor stort behovet for helse og omsorg kommer til å bli i årene framover.

Helsepersonellkommisjonen mener at denne sektoren ikke kan øke vesentlig i omfang, til tross for at behovet vil øke. Poenget er at alle sektorer vil oppleve knapphet på arbeidskraft. Derfor er effektivisering løsningen. Videre må flere innen helse og omsorg får større og hele stillinger.

I august i fjor gikk Erling Holmøy i rette med kommisjonen. Han la fram en motmelding der budskapet er at det trengs betydelig flere ansatte innen helse og omsorg. «Kommisjonen viser ingen regnestykker som sannsynliggjør at effektivisering i seg selv vil gjøre det unødvendig å ansette flere i helsesektoren», sa Holmøy da til Klassekampen.

Han peker på at dersom publikum opplever det offentlige helsevesenet som for dårlig, så vil mange heller søke private tilbud.

Etter den tid har Erling Holmøy gått enda dypere ned i materien. Han har blant annet regnet på hvor mye en forsterket innsats innen helse og omsorg vil koste. I tillegg har han skissert hva det vil koste å gi de ansatte i sektoren 10 prosent mer i lønn enn alle andre.

For å finansiere et slikt ekstraløft i både volum og lønn må for eksempel arbeidsgiveravgiften tredobles, fra et snitt på 13 prosent i dag til 35 prosent i 2050. Alternativt må momsen dobles.

Holmøy har også sett på hva som vil skje dersom den økte innsatsen i helse og omsorg betales ved bruk av oljemilliarder. Da er faren stor for at Norge får «Hollandsk syke», som dermed blir ødeleggende for den norske økonomien.

På slutten av 1960-tallet brukte Nederland gassinntektene fra Groningen-feltet til å blåse opp offentlige utgifter. Resultatet ble at mange bedrifter i konkurranseutsatt sektor forsvant. Vondt ble til verre da Nederland måtte stramme inn. Landet fikk stor arbeidsledighet, og det tok flere år før økonomien kom på fote.

Erling Holmøy går langt i å anbefale at arbeidsgiveravgiften tredobles for å finansiere økt innsats og høyere lønn innen helse og omsorg. Han mener økt lønn må brukes for at sektoren skal tiltrekke seg nok arbeidskraft i årene framover.

En slik politikk vil ifølge Holmøy få liten negativ effekt på konkurranseutsatt industri. Ny arbeidskraft til helse og omsorg vil nemlig i hovedsak komme fra andre deler av skjermet sektor.

Men Holmøy er her på kollisjonskurs med både NHO og LO, som slår ring om en lønnsdannelse der konkurranseutsatt industri, gjennom det såkalte frontfaget, danner normen for øvrige lønnsoppgjør.

Denne modellen vil bli undergravd hvis noen grupper kan frigjøre seg fra rammen som gis i frontfaget. Da får vi en alles kamp mot alle, noe som i neste omgang gir høyere prisvekst, lavere sysselsetting og høyere arbeidsledighet. Norges Bank vil også måtte sette opp renta.

Unio-familien og Akademikerne ønsker imidlertid større fleksibilitet, slik at eksempelvis sykepleiere kan få høyere tillegg enn andre – i tråd med Holmøys skisserte løsning.

Det er to grunner til at de ansatte i helse og omsorg ikke bør få en lønnsøkning som er høyere enn andre arbeidstakergrupper.

Den viktigste grunnen er at konkurranseutsatt industri må lide. Derfor må det settes inn andre tiltak for å rekruttere nok helsepersonell. Den andre grunnen er at det blir svært kostbart, i form av mye høyere skatter – det være seg arbeidsgiveravgift, moms eller vanlig inntektsskatt.

Apropos skatter: Finansminister Trygve Slagsvold Vedum lover nå «nye skattegrep som gjør at skattebelastningen for vanlige arbeidsfolk går ned».

Han argumenterer med at det vil styrke arbeidslinja, altså at det lønner seg å være i arbeid framfor å gå på trygd. Dette må tolkes dit hen at skatten ikke settes ned for dem som ikke er i jobb. Det kan være et fornuftig skattegrep i dagens situasjon.

Men vi må også våge å heve blikket, se framover. Finansministeren har varslet at regjeringen vil legge fram en ny perspektivmelding i år. Her bør det konkret signaliseres hvilket skattenivå som blir nødvendig for å finansiere eldrebølgen ti og tjue år fram i tid.

Det er nok å minne om hva Erna Solbergs regjering skrev i sin siste perspektivmelding, som ble lagt fram våren 2021. Her var beskjeden at utgiftene til eldreomsorg vil øke kraftig. «Da må inntektene økes eller utgiftene reduseres», het det. Økt skatt kunne leses mellom linjene. Siden den gang har eldrebølgen rykket tre år nærmere.

Helsepersonellkommisjonen er for naiv. På den annen side er det altfor optimistisk å tro på et ekstra lønnsløft for helsepersonell. Den gylne middelvei er å foretrekke.

Vi kommer neppe unna økte skatter et stykke fram i tid. Det må politikere fra alle partier våge å innrømme. Å stikke hodet i sanden blir strutsepolitikk.

Da lurer man både seg selv og velgerne.