Knut-Johannes Berg

At dette er reelle krav understrekes av arbeidsgivernes holdning til tariffoppgjøret og til konflikten i seg selv. Det er et sykdomstegn at vi ser oss nødt til å bruke et hovedoppgjør til å synliggjøre disse problemene i bransjen.

Vi har en hverdag hvor bedriftene våre bruker alle muligheter til å undergrave og sabotere partssamarbeid. Vi opplever at avtaler om tillitsvalgtes tid og generelt partssamarbeid blir sagt opp eller forsøkt reforhandlet for å kutte ned på tilrettelegging. Alt for å gjøre det vanskeligere og mer ubekvemt å virke som tillitsvalgt. Det legges føringer for at tillitsvalgte må logge all aktivitet for å synliggjøre lønnsplikten til selskapene. Det legges også føringer på hvilke aktiviteter tillitsvalgte kan gjøre. Oppfølging av medlemmer er for eksempel ikke noe som bedriftene vil betale for.

Debatt: For min del, som permittert vekter siden midten av mars, blir jeg forbannet av dette

Fra forrige århundre

For et par år siden ble personalreglementet i et av selskapene tatt opp til drøfting. De sentrale tillitsvalgte hadde 39 uenigheter til daværende reglement. Uenighetene ble ignorert og siden har reglementet blitt fortløpende oppdatert uten drøftelser. Medbestemmelse gjelder kun når bedriftene har noe å tjene på det. Det er en ren profittbasert holdning til alt som har med ansatte og partssamarbeid å gjøre. Fra selskapene blir det uten unntak vist til ordrer fra NHO Servise og Handel, på at slik skal det være. Det er hevet over enhver tvil at det foregår en koordinert og systematisk undergraving av et organisert og sivilisert arbeidsliv. Våre arbeidsgivere underbygger et løsarbeidersamfunn som vi trodde vi var kvitt tidlig i forrige århundre.

Begge selskapene driver med en kreativ selskapsstruktur for å undergrave tariffavtaler og ansattrettigheter. Det er et konstant krav fra eierne våre om å tjene mer penger og skape høyere marginer. Dette gjøres ved å kutte i ansattes stillinger eller flytte ansatte mellom tariffområder. Det sier seg selv at når den eneste konkurransekraften skal være personalkost på laveste nivå, så blir det ikke grunnlag for medbestemmelse og samarbeid. Når direktørlønninger i tillegg løper løpsk så forsvinner siste rest av tillit.

Debatt: Vekterstreiken er like mye en kamp om en kursendring som det er en lønnskamp, skriver tillitsvalgt

Et potensielt omdømmeproblem

De siste årene har bransjen fått strengere krav til utdanning og kontroll av vektere. Arbeidsgiversiden har brukt mye krefter på å få til samhandlingsavtaler med blant annet politi og andre. Man ønsker å fremstille seg selv og vekterne som en betydelig samfunnsressurs, noe vi også er, men det gjøres med et bakteppe som ikke trives i dagslys. Vektere sendes ut med lavere bemanning og flere arbeidsoppgaver. Likevel ser ikke selskapene seg tjent med å lage fulle og hele stillinger. Det ville jo åpenbart påvirke avhengighetsforholdet mellom bedrift og ansatt, og det ville være vanskeligere å manipulere ansatte.

Arbeidsgiverne velger i denne lovlige konflikten å bruke u-tarifferte datterselskap for å opprettholde arbeidet til streikende vektere i morselskapet. Når de samtidig permitterer hovedtillitsvalgte i begge selskaper, så fremstår de som de egosentriske drittungene som man husker fra fellesaktiviteter i barnehagen.

Hvis ikke dette løser seg med et resultat som bedrer forholdene for våre medlemmer så kommer vi til å være i konstant konflikt. Enhver drøftelse vil bli en kamp og enhver drøftelse som uteblir vil bli slått ned på. Det kommer potensielt til å bli et omdømmeproblem.

Arbeidsgiverne viser i denne konflikten at de ikke er opptatt av omdømme og da trenger ikke vi heller. En offentlig skittentøysvask vil være skadelig for hele bransjen, men om det er det som må til så blir det sånn. Nok er nok, og det er på tide å fikse problemene eller gi plass til noen andre som er villig til å drive seriøst.

Tall: På 18 år har vekternes tillegg for natt og helg kun økt med seks kroner