Bjørg Helen Nøstvold

Det kan virke merkelig at norsk fiskerinæring må dokumentere at den ikke har slaveri, barnearbeid og tvangsarbeid. At arbeidstakerne i Norge har sterke rettigheter, god lønn, får pensjon og har rett til sykepenger. At man må forklare at tungeskjæring ikke er barnearbeid. Også merkelig at kjøpere av norsk sjømat vil ha det skrevet – svart på hvitt – at i norsk verdikjede utnyttes ikke folk. Vi «vet» jo at om det er noen som står sterkt i norsk arbeidsliv, så er det arbeidstakeren.  Eller vet vi det?

Etter endt arbeid i prosjektet som skulle dokumentere nettopp arbeidernes sikkerhetsnett i norsk villfisknæring, har jeg blandede følelser. Jeg gikk nok inn i prosjektet en smule naiv, med en sterk tro på at både verdens og norsk fiskerinæring var bedre enn den viste seg å være.

p

Visste du at det er estimert å være cirka 750.000 slaver bare i thailandsk sjømatnæring? At det rapporteres at over 50 prosent av fiskerne i Sørøst-Asia har vært vitne til mord om bord på arbeidsplassen sin? Hvis du ikke gjør som du skal, blir syk eller stiller for store krav, så kan du risikere å bare dumpes over rekka.

Dette er bare noen av skrekkhistoriene jeg fikk kjennskap til gjennom arbeidet med å sjekke den sosiale bærekraften i fiskerinæringen utenfor Norge. Vi skal heller ikke lengre bort enn til Storbritannia for å finne forhold som vi i Norge aldri ville godtatt. Filippinske og afrikanske fiskere flys inn til London, kjøres rett om bord i et havgående fartøy, og blir om bord i opp mot ti måneder. De er på transittvisa og får dermed ikke landlov, selv om båten er i land. Her snakker vi heller ikke om moderne norske trålere med treningsrom og egen lugar, dette er fartøy av en helt annen standard – mer lik det vi hadde på 60 og 70-tallet.

Men det var ikke bare internasjonale forhold jeg var naiv til. Jeg trodde det å dokumentere sosial bærekraft i Norge skulle bli nærmest plankekjøring, men sånn ble det ikke. I Norge har vi den siste tiden sett medieoppslag om tilfeller som ikke er av en standard norsk arbeidsliv eller fiskerinæringen kan være bekjent av. Noen hevder at utenlandsk arbeidskraft kan reise hjem og leve som grever på lønna de får i Norge, selv om de ikke tjener like mye som en norsk arbeidstaker. Og at de utenlandske arbeiderne er innforstått med at de ikke får lønn om det ikke er arbeid. Og at det ikke er å utnytte folk om de må betale (dyrt) for arbeidsklær og en madrass på et firemannsrom.

Hvor går grensen for hva som er diskriminering? Og hva vil være insentivet til å ansette norske fiskere og arbeidere hvis man kan ha to østeuropeere for prisen av én nordmann? Skal det å skaffe seg billig arbeidskraft fra utlandet bli bedriftens største konkurransefordel? Og hva skjer når man oppdager at man kan få filippinere eller afrikanere enda billigere enn østeuropeere?

p

Men jeg skal ikke svartmale helt. Jeg har også sett lyset: Kontrolletater som Sjøfartsdirektoratet, Arbeidstilsynet og Politiet kommer på banen for fullt. Politiet har til og med opprettet en egen avdeling for sjø. Arbeidslivskriminalitetssentret (A-krim) i Nordland bygger opp sin kompetanse på kontroll av fiskeindustrien. Fagorganisasjonene opplever økt medlemsmasse. Om arbeiderrettighetene i norsk fiskerinæring har tatt noen skritt bakover, er de nå i full fart framover igjen. Regelverket er på plass, det må bare benyttes i større grad. Fagforeningene gjør en sterk innsats, ikke bare i å avdekke saker, men også i å hjelpe bedriftslederne til å ikke bli lovbrytere.

For det er ikke så enkelt alltid, å ivareta alle lover og regler, både i fiskeindustrien på land og ikke minst i flåteleddet. Det er et hav av lover, forskrifter og regler som skal følges. Der man før kunne ta med seg en bror, fetter eller sambygding til havs for torskesesongen, skal det i dag være kontrakter, mannskapslister og så videre. Det er også veldig positivt at stadig flere bedrifter setter dette på dagsordenen og formaliserer sin sosiale bærekraft. Bare et fåtall bedrifter ser ut til å tøye regelverket, noen få er over grensen.

Det mest positive er at det slett ikke er akseptert å tøye grensene for det som kan anses som sosialt bærekraftig i norsk fiskerinæring. Det er lovbrudd. Selv om jeg ikke lengre er så naiv, så har jeg ikke mistet trua.

Artikkelen er tidligere publisert hos nofima.no

Her kan du lese mer om prosjektet og rapporten i sin helhet.