Kjell Werner

I 2016 åpnet Erna Solbergs regjering for to tariffavtaler i staten. Akademikerne og Unio har på denne bakgrunn fått sin egen tariffavtale.

LO og YS har holdt fast på den gamle avtalen. Fasiten nå er derfor at fagorganiserte i staten står splittet. I fjor ble de statsansatte lønnsvinnere, på godt og vondt. Mest det siste. Og nå krangler man så busta fyker.

Tallenes tale er klar. De statsansatte fikk i fjor en gjennomsnittlig lønnsøkning på 6,4 prosent. Industriarbeiderne måtte nøye seg med 4,7 prosent.

Går vi nærmere inn i tallene, viser det seg at lønnstilleggene i Forsvaret ble ekstraordinært høye på grunn av større øvingsaktivitet. Trekker vi fra «Putin-effekten», er lønnstilleggene i staten på 5,9 prosent. Den reelle avstanden ned til industriarbeiderne er altså likevel stor. Den skisserte rammen for oppgjøret var for øvrig 5,2 prosent.

«Staten har mistet kontroll over lønnsdannelsen i staten. Dette er veldig alvorlig», sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik da de endelige tallene for fjorårets lønnsoppgjør forelå. Hun viste til det faktum at Erna Solbergs regjering jo åpnet for to tariffavtaler i staten. «Staten må ta en aktiv rolle for igjen å samle partene om felles tariffavtaler», vedtok LOs representantskap nylig i uttalelsen foran årets lønnsoppgjør.

Men dersom staten her tar omkamp, går Akademikernes medlemmer til streik.

Lederen for Akademikerne i staten, Kari Tønnessen Nordli, forsvarer den sterke lønnsveksten i staten. Hun mener årsaken er å finne i det stramme arbeidsmarkedet og behovet for å rekruttere og beholde høyt utdannede arbeidstakere i staten.

Den «nye» tariffavtalen i staten innebærer at en stor del av lønnstilleggene for medlemmene i Akademikerne og Unio gis lokalt på den enkelte virksomhet. I den «gamle» avtalen er det LO og YS som er motpart til staten, og her er det store sentrale tillegg pluss lavlønnsprofil som er normalen. Før Erna-reformen i 2016 hadde derimot alle arbeidstakergruppene i staten like vilkår for lønnsfastsettelse.

Dagens Næringsliv argumenterer for at lønn er viktig – også for høyt utdannede i staten.

«Staten skal ikke være lønnsledende, men det må være rom for å bruke lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde fagfolk», skriver DN på lederplass. Konsekvensen av en slik politikk er kort og godt: Hvis noen statsansatte får mer, må andre i staten få mindre. Det finnes ingen gratis lunsj. Denne baksiden av medaljen unngår DN behendig å nevne.

Problemet er at staten ikke har full kontroll. Dermed har statsansatte blitt lønnsledende.

Det er behov for å få vite hva som skjuler seg bak gjennomsnittstallet for fjorårets lønnsvekst i staten. Men det er allerede nå mye som tyder på at en stor del av denne lønnsøkningen er en følge av den nye tariffavtalen, altså at medlemmer i Akademikerne og Unio har fått en for stor bit av kaka.

Statens forhandlingsleder har vært for slepphendt. Det er en fallitterklæring at dette har skjedd på en Ap-ledet regjerings vakt.

Her er vi samtidig vitne til en prosess hvor det er svært vanskelig å reversere arven etter Erna Solberg. Det blir som å presse tannkremen tilbake på tuben.

Men det er mulig å gjøre noe. Statens forhandlingsleder opererer ikke i et vakuum. Regjeringen har det overordnede ansvaret i staten og bør derfor sørge for at det ikke gis for mye lønn ved dørene.

Lønnsevnen i den konkurranseutsatte industrien må legges til grunn. Alternativet er at industriarbeidsplasser blir ofret på andres alter.

Lønnstilleggene i frontfaget for industrien må derfor danne normen for de påfølgende oppgjørene i øvrige lønnsområder, både i privat og offentlig sektor. Dersom staten over tid blir lønnsledende, vil den gode og solidariske modellen for lønnsdannelse rakne.

Da kommer vi alle ut som tapere.