Hans-Erik Skjæggerud, leder i YS

Nylig deltok jeg på styremøte i den Europeiske Faglige Samorganisasjonen (EFS) som organiserer over 43 millioner arbeidstakere på hele kontinentet.

Den økonomiske og politiske situasjon i Europa var hovedsak, og mer spesifikt forberedelsene til Europaparlamentsvalget i juni.

Tre hovedtrekk avtegnet seg på møtet.

For det første opplever flere land en dramatisk politisk høyredreining der arbeidstakeres lønninger og rettigheter er under press.

I Finnland har man en regjering som ønsker å stramme inn på streikeretten, øke bruke av midlertidige ansettelser, svekke integriteten til arbeidslivets parter og senke lønningene. Spania sliter med den høyeste arbeidsledigheten i EU. Med over 11 prosent arbeidsledighet er det hard politisk kamp om den kommende økonomiske politikken.

Mange mener at veien ut av arbeidsledigheten er sterk liberalisering, opphevelse av flere rettigheter for arbeidstakere og lavere lønn. I Italia styrer restene etter Mussolinis fascistiske idelogi. Konfliktene mellom regjeringen og arbeidstakerorganisasjonene er store, og våre italienske kollegaer må slåss for helt grunnleggende arbeidstakerrettigheter.

Og i Frankrike sier fagforeningene at situasjonen ikke har vært verre siden 1950-tallet da arbeiderbevegelsen mobiliserte mot krigen i Indokina. Etter hard kamp om pensjonsrettigheter og i kjølvannet av de store demonstrasjonene har det vært slått hardt ned på arbeidstakerens ledere.

Den franske arbeidstakerorganisasjonen CGT rapportere at mer enn 1000 medlemmer er truet med oppsigelse, disiplinære sanksjoner eller juridiske stevninger i etterkant av streikene.

For det andre er det dyp bekymring omkring krigen i Ukraina.

Ingen tror denne krigen har en snarlig ende. Tver imot er analysen hos de fleste arbeidstakerorganisasjonene at dette blir en krig som vil trekke ut i tid, som vil fortsette å kreve betydelig støtte fra europeiske allierte og at de økonomiske kostnadene vil øke.

Krigen i Ukraina har redusert europeisk økonomisk vekst og presset opp inflasjonen over hele kontinentet. EU som helhet vil ha en vekst på svake 0,8 prosent i 2023 ifølge EU-kommisjonen, noe som er svært lavt.

Tyskland, som er unionens industrielle kraftverk, vil oppleve en nedgang på -0,4 prosent i år. Polen vil vokse med bare 0,5 i 2023. Inflasjonen blant landene som bruker Euroen vil nå et gjennomsnitt på 5,6 i 2023.

Dette er langt fra det årlige målet på 2 prosent prisvekst som Den europeiske sentralbanken (ECB) prøver å oppnå ved å heve renten.

For det tredje er den ukontrollerte innvandringen et betydelig problem.

EUs utenrikssjef Josep Borrell hevdet nylig at den illegale migrasjonen er mer splittende for EUs samarbeid enn det Brexit var. Så langt i år har 200.000 migranter ankommet EU, mens nesten 3000 mennesker, mange av dem barn, har omkommet i forsøket på å nå det europeiske kontinentet.

En slik ukontrollert masseinnvandring skaper betydelige utfordringer. Det svarte arbeidsmarkedet overflommes av arbeidskraft, presset mot lønninger og arbeidstakerrettigheter øker.

Sammen utgjør disse faktorene en grobunn for de mer ekstreme høyrekreftene i Europa. I nesten alle EU-land er det nå etablerte høyreradikale partier. I noen land sitter de inne i parlamentene med betydelige grupper.

Hvor sterke disse blir ved valget til Europaparlamentet er det for tidlig å vite, men det som er sikkert er at arbeidere i Europa må ta denne utfordringen på alvor.

I alle landene hvor høyreradikale partier har innflytelse er det en betydelig svekkelse av arbeidstakeres rettigheter og press mot lønninger.

Svaret fra den europeiske arbeiderbevegelsen er mer solidaritet, trygge arbeidsplasser, ei lønn å leve av og rettigheter som gjør at arbeidsfolk kan gjøre jobben sin effektivt.

Det blir kampsakene i en tid hvor Europa er i trøbbel.