JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kronikk

Fengslene slår sprekker. Jeg undrer meg over at dette er ønsket politikk

Faren for at liv kan gå tapt i Kriminalomsorgen er nå på vippepunktet, og i mange tilfeller er flaks den eneste beskyttelsen, skriver Mats Gangnes.

Faren for at liv kan gå tapt i Kriminalomsorgen er nå på vippepunktet, og i mange tilfeller er flaks den eneste beskyttelsen, skriver Mats Gangnes.

Eirik Dahl Viggen

Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og kronikkinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no
Warning
Fengselsbetjentene er blitt forbruksvare og justisministeren ser ikke skogen for bare trær.

Jeg startet min tjeneste i Kriminalomsorgen i 2014, og det er med tungt hjerte jeg ser på utviklingen innenfor etaten de siste årene.

Det pekes på at vi vil stå overfor en betydelig mangel på fengselsbetjenter om få år, primært grunnet naturlig avgang. Dessverre er det enda verre at en betydelig andel velger å forlate etaten før pensjonsalder, noe som er drevet av mangel på bærekraftige lønninger og trygge arbeidsforhold.

Spesielt bekymringsfullt er det at den høyeste sluttprosenten finnes blant ansatte i aldersgruppen 25-35, noe som potensielt truer fremtidens kriminalomsorg. Justisminister Emilie Enger Mehl og politisk ledelse tar nå store sjanser med tjenestepersonellet i Kriminalomsorgen. 

Dyktig personell med omfattende erfaring forsvinner i konkurranse på grunn av uakseptable arbeidsforhold og lønn som ikke står i forhold til oppdragets kompleksitet og risiko. Rambøll-rapporten om psykiske og fysiske belastninger gir et tydelig bilde av at offentlige tjenestemenn ofrer helsen sin til spotpris. Dette kan ikke lenger tolereres.

Mange velger å gå til andre offentlige etater som toll og barnevern, mens sikkerhetskompetansen vår blir attraktiv i det private markedet. Men det mest alarmerende er den statlige kannibalismen på våre egne. Førstelinjens kompetanse i Kriminalomsorgen er unik og ettertraktet, men det virker merkelig at den ikke verdsettes internt.

Justisdepartementet og den øvrige politiske ledelsen burde vise interesse for å beholde kompetansen innenfor faget og sektoren, spesielt når Kriminalomsorgsdirektoratet og staten selv fronter verdens beste kriminalomsorg internasjonalt. 

Fredag 2. februar besøkte justisminister Emilie Enger Mehl Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, der behovet for økt opptak ble presentert for å kompensere for den kommende naturlige avgangen.

Problemet er at dette bare er en del av den totale bemanningssituasjonen. Hva med å sette søkelys på å beholde de ansatte vi allerede har og stoppe lekkasjen av dyktige tjenestemenn, spesielt blant de som er i aldersgruppen 25–35 år?

Jeg våger å påstå at ministeren har begrenset kunnskap om hvordan Kriminalomsorgen faktisk fungerer, og viser liten interesse for å adressere problemene som går langt utover den kommende naturlige avgangen.

Som en del av førstelinjen opplever jeg dette som arroganse og manglende handlekraft. Retorikken virker overflatisk og gir ikke inntrykk av at de som faktisk er på gulvet og skal utføre samfunnsoppdraget blir tatt på alvor.

Ministeren har besøkt Kriminalomsorgen flere ganger, men svarene på de pressede og uholdbare problemene i etaten føles som tåkeprat. Vi trenger politikere med handlekraft som ivaretar sitt personell – de som faktisk skal sørge for at rettsstaten og velferdsstaten fungerer.

Frihetsberøvelse er ingen lek, og det er enda mindre en lek å jobbe med de som er frihetsberøvet. Rekruttering av nytt mannskap er viktig, men det er like viktig å beholde erfarne tjenestemenn som allerede er i etaten – de som har erfaringene og bærer på kulturen. De fortjener anerkjennelse for å sette liv og helse på spill.

Jeg tørr og påstå at det er få i Kriminalomsorgen som ikke liker jobben sin, men problemet er mangelen på midler til å løse oppdraget.

Manglende ressurser fører til redusert trygghet og økt arbeidsbelastning, som igjen resulterer i høyere sykefravær og sluttprosent blant de ansatte. Risikoen for å bli syk av jobben er høyt representert i norsk kriminalomsorg ifølge Rambøll-rapporten.

Vi er på vei mot en tilstand lik den danske kriminalomsorgen, der fengselsbetjenter nå er blant de yrkesgruppene som skal prioriteres for lønn- og arbeidsvilkår. Arbeidspresset må ikke undervurderes, og Rambøll-rapporten indikerer at risikoen for å bli syk av jobben er høy i norsk kriminalomsorg.

Det er akutt behov for drastiske endringer i lønns- og arbeidsvilkår, i tillegg til bedre oppfølging av de som er utsatt for uønskede hendelser.

Bemanningsmangelen i Kriminalomsorgen øker drastisk og flere fengsler i Norge opererer nå under ekstraordinære rutiner grunnet bemanningsmangel. Dette øker den fysiske og psykiske belastningen på fengselsbetjentene, arbeidsdriften, mellomledelsen og administrasjonen.

Færre hender skal håndtere flere oppgaver, samtidig som vold og trusler mot ansatte øker. Alt henger sammen med alt. Faren for at liv kan gå tapt i Kriminalomsorgen er nå på vippepunktet, og i mange tilfeller er flaks den eneste beskyttelsen. Jeg undrer meg over at dette virkelig er ønsket politikk.

Det er også bemerkelsesverdig at en institusjon som fengsel, som burde prioritere tilstrekkelig bemanning for å redusere uønskede hendelser, snakker om minimumsbemanning, og hvor få man kan være for å opprettholde normal drift.

Tryggheten slår sprekker. Bare det faktum at vi må løpe risikoen for at liv kan gå tapt, er alvorlig nok i seg selv. Jeg har snakket med kolleger som i økende grad frykter for egen trygghet på jobb, og dette må tas på alvor. De som står i front når det virkelig er kritisk, er de som kjenner virkeligheten på kroppen.

Da det oppleves og være så stor avstand mellom den erfaringsbaserte virkeligheten og den presenterte virkeligheten, svekkes ministerens troverdighet.

Derfor ønsker jeg å invitere Emilie Enger Mehl med på vakt i et fengsel hvor det praktiseres ekstraordinære rutiner grunnet bemanning.

Ord har vist seg ikke å være nok, kanskje det er på tide å oppleve belastningen på egen kropp. 

Debatt: God bemanning hjelper lite hvis ansatte som skal være på jobb faktisk ikke er der

Annonse

Flere saker

Annonse