Kristian Skard

FriFagbevegelse og Dagsavisens partibarometer for april viser solid borgerlig flertall. Arbeiderpartiet er i ferd med å ha mistet kontrollen både i Stortinget og over velgerne.

Fremskrittspartiet og Rødt har rekordoppslutning. Norsk politikk går inn i et uforutsigbart terreng der det er vanskelig å se hvor ferden går.

Meningsmålingen er utført av Opinion. I perioden 7 til 13 april er 1000 personer intervjuet om hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg i morgen.

Det er ytterpartiene Fremskrittspartiet og Rødt som stikker av med velgerne.

Politikere som Sylvi Listhaug og Mímir Kristjánsson behersker populismens kunst. Med treffsikre og forenklede budskap går de rett hjem hos velgerne. Denne måten å kommunisere politikk på, kommer vi til å se mer av.

Nyanserte budskap om komplekse sammenhenger som Jens Stoltenberg og Erna Solberg har vært kjent for, har dessverre gått av moten. 

Hovedtrekket i vårt partibarometer innebærer en alvorlige advarsel til det rødgrønne laget som til sammen fikk et solid flertall ved stortingsvalget i 2025.

Bildet er snudd på hodet. Høyre og Frp alene ville fått flertall med god margin. Til sammen får Høyre og Frp 89 mandater (85 utgjør flertallet).

Det er ett mandat mer enn dagens rødgrønne flertall. Og de rødgrønne er avhengig av at de fem partier, Ap, Sp, SV, Rødt og MDG.

Frp får utrolige 29.9 prosent i oppslutning på Opinions partibarometer. Sammen med Høyres oppslutning blir det 48 prosent.

Gjennomsnittet av meningsmålinger på nettsiden til pollofpolls, viser at vi må 13 år tilbake i tid for å finne tilsvarende samlet oppslutning for de to borgerlige partiene.

Selv om det er Frp som øker mest, kryper også Høyre sakte oppover med Ine Eriksen Søreide som partileder. På våre målinger startet Eriksen Søreide på 15,7 prosent da hun ble valgt i februar, nå har Høyre 18.1 prosent.

Det er ikke uvanlig at et regjeringsparti får det tøft på meningsmålingene. Snakk med Jonas Gahr Støre om det. Han har opplevd det før.

Men en oppslutning på 20.8 prosent, ned 1.7, er et varsel at tall under symbolske 20 prosent kan komme.

Det som er mer bekymringsfullt for Arbeiderpartiet, er at det kommer i takt med at partiet opplever en serie nederlag på Stortinget. 

Ap og parlamentarisk leder Tonje Brenna har foreløpig ikke klart å bygge noen felles lagfølelse for det rødgrønne flertallet på Stortinget.

Det første varselsignalet kom i budsjettforhandlingene i fjor høst. Konfliktene gikk på kryss og tvers i den rødgrønne leiren.

Verre ble det utover vinteren, og toppet seg med at Senterpartiet brøt budsjettavtalen og stemte med Høyre, Frp og KrF for å kutte bensin og diesel-avgiftene.

De rødgrønne partiene er nødt til å samle seg om en felles retning for landet. Ap-regjeringen vil få svært vanskelige arbeidsforhold i Stortinget dersom det rødgrønne laget fortsetter å sprike.

Det er også et spørsmål om hvor mange nederlag Jonas Gahr Støre vil akseptere som statsminister.

Jeg tror svaret er at han vil tåle mange. Han er opplært av Gro Harlem Brundtland, og gjør han som henne, vil han stå igjennom det meste. 

Støres problem er eget parti. Det var på nære nippet at han ble kastet da krefter i partiet med nestleder Tonje Brenna i spissen organiserte seg mot ham forrige vinter da partiet lenge hadde ligget lavt på målingene.

Men Støre klarte å snu det. Senterpartiet gikk ut, Jens Stoltenberg kom inn i regjering og Ap ble valgvinner i september 2025.

Senterpartiet har på ingen måte har lykkes med å trekke velgere med sitt kutt i bensin- og dieselavgifter. Høyre, men først og fremst Frp ser ut til å ha tatt denne gevinsten.

Avgiftskutt er hjemmebanen til Frp. Oppmerksomhet rundt slike saker, tjener ofte de partiene som har dette som sakseierskap.

Kanskje det mest interessante trekket med denne målingen, er oppslutningen til Rødt.

Mímir Kristjánssons voldstrusler sendte ikke partiets oppslutning ned. Det sendte oppslutningen opp med 1,7 prosentpoeng til 9 prosent.

Med et slikt resultat ville Rødt fått en stortingsgruppe på 17 representanter.

Det betyr ikke at Kristjánsson ønsker å fortsette med voldstrusler i fylla. Men det viser hvilke evner han har til å nå igjennom til velgerne.

Da saken sprakk i offentligheten i påsken, oppsøkte han alle mulige studioer og medier for å legge seg flat. Til slutt var det meste av befolkningen enige om at Mímir ikke var en voldsmann, men en hedersmann de ønsket seg mer av.