JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kronikk

Frontfaget er en ekte overenskomst for ekte arbeidsfolk

Nå er det så langt på overtid at frontfaget i seg selv står ved et veiskille. Den nye forbundsledelsen blir nødt til å ta det innover seg. I motsatt fall vil det ikke gå bra, skrive Atle Rostad.

Nå er det så langt på overtid at frontfaget i seg selv står ved et veiskille. Den nye forbundsledelsen blir nødt til å ta det innover seg. I motsatt fall vil det ikke gå bra, skrive Atle Rostad.

Håvard Sæbø

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Medlemmer og tillitsvalgte skal ha innflytelse på egne arbeidsvilkår. Å fortsatt ofre disse på frontfagets alter er verken strategisk klokt eller moralsk riktig. Tariffdumpingen på frontfaget i Norges rikeste og mektigste industri må opphøre.

Som fagforening er vår første og fremste oppgave å utvikle og forbedre arbeidsvilkårene våre medlemmer jobber under.

Tariffavtalene skal og må sørge for at de ansatte får medbestemmelse, ordna arbeidsvilkår samt en rettmessig del av merverdien de skaper gjennom sitt arbeid. Dette er grunnsteinen i arbeidslivsmodellen vår.

De fleste som følger norsk arbeidsliv, vet imidlertid at modellen har en del sprekker. Langt færre vet at Industrioverenskomsten (IO) - for de aller fleste kun kjent som frontfaget - i lange tider har vært kraftig vanskjøtta, og at dens rolle som regulator av arbeidsvilkår i industrien har blitt kraftig utvanna.

Minstelønna er kritisk lav, innleiebestemmelsene mangler fremdeles håndheving, og vilkårene for offshorearbeid - særlig på arbeidstid - er en stor og langvarig tragedie som knapt tåler dagens lys.

Tre glassklare krav fra grasrota om å gjenreise kjerringa nådde ikke fram verken i 2020 eller i 2022 - et uttrykk både for at medlemmene mister innflytelse over tariffvilkår, samt for en overdose maktarroganse hos den forrige forbundsledelsen.

Tre vedvarende strategiske villfarelser har svekka frontfaget

For det første illustrerer tvistesystemets sammenbrudd at medlemmenes rettsvern står svakt, og at avtalen ikke oppfyller rollen som felles rettesnor mellom partene. Svært mange tvister har blitt forelda, én har blitt løst til arbeidsgivers fordømte fordel i bytte mot luftige lovnader om «heretter å ikke opptre tariffstridig», og en prinsipielt svært viktig tarifftvist om innleie er nå inne i sitt syvende uløste år. Når to tariffparter aldri kan enes om hva de har blitt enige om, er det nærliggende å si det som den nylig pensjonerte tariffsekretæren på IO: «Offshoreavtalen må rives i to og bygges opp helt på ny» (...)

Det positive er at dette ikke er nybrottsarbeid; det finnes ei rekke ordna tariffavtaler i olja å kopiere bestemmelser fra.

For det andre svikter det i tenkning rundt løsningen på problemene, som når ledelsen alene bestemmer omfanget på streikeuttaket - ofte på tvers av råd fra tillitsvalgte. I stedet for å ta ut de som har noe konkret å kjempe for, meldes plassoppsigelse og -fratredelse på autopilot for samtlige medlemmer på overenskomsten. Det forteller arbeidsgiverne allerede ved inngangen til oppgjøret at man egentlig knapt har til hensikt å slåss for selve tariffvilkårene. Norsk Industri svarer, som det er å forvente, med en forhandlingsposisjon på linje med den spanske ungen i Asterix. Det verste er at det fungerer. Forbundsledelsens taktikk setter dermed løsningene sjakk matt allerede ved inngangen til hovedoppgjøret (!)

Hvorfor i all verden skal denne viktige avgjørelsen tas på toppen - helt på utsiden av de utpekte, bemyndigede organene som bransjerådet eller forhandlingsutvalget?

For det tredje stopper ikke maktkonsentrasjonen ved selve streikeuttaket. Den var ekstrem på enda flere måter ved tariffoppgjøret i 2022. Bransjerådet diskuterte innkomne krav, men fikk ikke avgjøre hvilke krav som skulle fremmes. Forbundsstyret vedtok overordna krav til tariffoppgjøret, men delegerte så til den enkelte forhandlingsdelegasjon (utpekt av Repskapet etter innstilling fra forbundsledelsen) å utforme overenskomst-spesifikke krav. Likevel; da delegasjonen tiltrådte i mars, var kravlista allerede ferdig utforma. I mellomtida hadde nemlig ledelsen forbeholdt seg både sorteringen og prioriteringen av krav - på tvers av Forbundsstyrets vedtak. Det løste lite og ingenting.

Ledelsen satt dermed med det moralske ansvaret for fadesen. Det må ha vært siste gang!

Kjemperabatt til oljeselskapene på våre arbeidsvilkår

Arbeiderne på selveste frontfaget har oljebransjens suverent dårligste tariffbestemmelser. Det er helt ubegripelig at forbundets topptillitsvalgte så lenge har avfeid problemstillinga og gitt den rike oljeindustrien en megarabatt på egne medlemmers arbeidsvilkår.

Tidligere Nopef- og IE-topp Leif Sande uttrykte tilbake på 90-tallet frustrasjon over det han kalte «Fellesforbundets tariffdumping» i Nordsjøen. Denne frustrasjonen har våre medlemmer rent faktisk kjent på kroppen i ei årrekke.

Offshoreavtalen ut av IO som egen overenskomst?

Denne langvarige tragedien har ført til et raseri utaskjærs mot forbundsledelsen som verken tjener oppslutningen om frontfaget eller om fagorganisering. Den har omsider også avfødt et krav om å rykke offshoreavtalen ut av frontfaget, slik at forhandlingene kan bli reelle og at medlemmene faktisk får innflytelse på den - slik det skal være i en «norsk modell».

Forslaget ble innstilt avvist av den forrige forbundsledelsen med den svært underlige begrunnelsen at offshorearbeidere «vil kunne få en betydelig svakere overenskomst enn den de er omfattet av i dag».

En slik påstand - at en egen direkte og reell forhandlingsrett, i stedet for å bli grautet ihjel i hvert oppgjør, skulle påvirke avtalevilkårene ENDA mer negativt - har tvert imot alle logiske og strategiske formodniger mot seg.

Samtidig fremma de en bekymring om «svekkelse av frontfaget» - dog uten samtidig å innse det vidåpne paradokset i at deres egen versjon av å «styrke frontfaget» her er ensbetydende med å svekke medlemmenes innflytelse på egne arbeidsvilkår. Argumentasjonen vil aldri stå seg i lengden.

Streikeretten er helt fundamental - for alle

Forbundets offshorearbeidere har vært tatt ut i streik to ganger i senere tid:

*  I 2010 da vi ble tatt ut i kamp for å heve minstelønna på bygningsoverenskomsten, to år før vi selv ble flytta til industriavtalen - som i dag har 30 kroner lavere minstelønn

* I mellomoppgjøret i 2023, da vi ble tatt ut for å sikre lavtlønnsgruppene og de med svak lokal forhandlingsrett (samt gav drahjelp til bedre stilte i olja som ikke streika)

Å streike for andre er noen ganger helt nødvendig for å kunne løfte i flokk, og ofte en fin ting. Men å selv bli holdt nede uten å få streike for egne vilkår - som til overmål er meningsløst dårlige - er ikke noe man innfinner seg med i lengden. Tvert imot er det helt uakseptabelt.

Nå er det så langt på overtid at frontfaget i seg selv står ved et veiskille. Den nye forbundsledelsen blir nødt til å ta det innover seg. I motsatt fall vil det ikke gå bra.

Warning
Annonse
Annonse