Tiril Halvorsen

I Norge forhandler vil lønn gjennom det vi kaller frontfagsmodellen.

Kort forklart betyr det at konkurranseutsatt industri får bestemme hvor stor lønnsvekst de kan tåle, uten at de blir utkonkurrert av sine utenlandske konkurrenter. Så følger resten av oss etter. I årets lønnsoppgjør ble partene i frontfaget enige om en ramme på 5,2 prosent.

Bak tallet 5,2 ligger det mange tall, vurderinger og argumenter. Og det er en lang prosess fra et resultat til frontfaget til penger på konto hos deg og meg.

Fem komma to prosent. Først og fremst er dette tallet sterkt førende for hva lønnsveksten skal bli i hele økonomien.

Lønnsveksten skal være omtrent lik i alle deler av økonomien. Det er et helt sentralt mål i frontfagsmodellen. På den måten blir det rettferdig konkurranse om arbeidskraften og det blir mindre lønnsforskjeller i Norge.

At alle sektorer får noenlunde lik lønnsvekst, omtrent på samme tid og bare én gang i året, gjør at vi har god kontroll på hvordan lønningene utvikler seg. Det er bra for norsk økonomi. Fordi det sikrer en lønnsvekst som er godt tilpasset konjunkturene og hindrer at lønningene løper løpsk.

Frontfagsrammen, som i år er 5,2, er ikke et tilfeldig tall.

Det er tallet som skal sikre arbeidstakerne en rettferdig andel av den verdiskapingen de er med på å skape. Når arbeidslivets parter setter seg ned, er det fordelingen av overskuddene i bedriftene det forhandles om.

Én del skal gå til avkastning til de som har investert kapital (eierne), og én del går til lønnsvekst til de som selger sin arbeidskraft til dem. I denne sammenhengen er 5,2 den lønnsveksten som skal til for at andelen av overskuddet som går til lønn skal opprettholdes og ikke forskyves i favør av mer enn nødvendig avkastning til eierne.

Et viktig mål for frontfagsmodellen er å sørge for at disse andelene er relativt like over tid. Da blir det mindre svingninger i investeringene og sysselsettingen, det stabiliserer norsk økonomi, og hindrer økt ulikhet.

Nylig slo Holden 4-utvalget fast at dette er målsetninger som frontfagsmodellen leverer på, og har gjort over tid.

Og om du ikke kjenner deg igjen i 5,2 som faktisk også var frontfagsrammen for i fjor, så er den bare et gjennomsnitt.

Tallet kan skjule store forskjeller. For 5,2 er også bare et anslag på hva partene tror at lønnsveksten vil bli i gjennomsnitt i 2024. Tallet inneholder én del som alle får, og en del som alle kan få. Dette er de sentrale og de lokale tilleggene.

De lokale tilleggene skal det forhandles om i hver enkelt bedrift – vel og merke bare de som har en tariffavtale som åpner for dette. Lokale forhandlinger er til fordi det kan være store forskjeller i hvor lønnsomt året har vært for ulike bransjer og bedrifter.

En sommer med mye sol eller nesten bare regn utgjør enorme forskjeller for et hotell ved fjorden, og dermed også hvor mye de har råd til å gi i lønnsvekst. Noe fleksibilitet er det rom for, tross alt.

Men denne fleksibiliteten kan utnyttes. Og for noen har det alltid regnet hele sommeren, og det er lite penger i kassa når det nærmer seg lokale forhandlinger hvert år. Sjefen har ingenting å gi, og de ansatte får mye mindre enn 5,2. Det samme gjelder for de som har sol hvert år, men der ledelsen har all makt og der eieren kan ta all profitt.

Dersom dette er tilfellet år etter år er det gjerne noe som er galt. Uansett blir de som jobber et sånt sted, lønnstapere.

Lokale forhandlinger skal være reelle. Det stiller krav til eierne og arbeidsgiverne. Alle pengene skal på bordet, ikke gjemmes unna.

I den andre enden finner vi noen som alltid får mer. Høye lederlønninger, bonusordninger, fete tillegg – som sprenger rammen på 5,2 prosent.

Lønnsoppgjøret i frontfaget kom i havn på overtid, men i tide til å unngå streik. En streik arbeidsgiverne nok skjønte de ville komme dårlig ut av, og derfor strakk seg langt for å unngå.

I år hadde arbeidstakerne de fleste av de gode kortene på hånda:

For det første, går det fortsatt godt i industrien. Overskuddene har økt med 90 prosent på to år.

For det andre, har reallønnen til en gjennomsnittlig lønnsmottaker stått stille i ni år. Økt kjøpekraft uteblir.

For det tredje, så gikk det rekordstor andel av fordelingen til eierne i fjor. Og dermed tilsvarende lite til lønn.

Samlet sett utgjør disse tre faktorene et brudd med intensjonen bak frontfagsmodellen, og en sterk kilde til økt ulikhet.

Frontfagsmodellen er bare så sterk som vi gjør den.

Den forutsetter at rammen følges av alle grupper– både i topp og bunn. Og at forhandlingene fører oss nærmere det som er målet med modellen: nemlig å gi arbeidstakere sin rettmessige andel av verdiskapingen, opprettholde små lønnsforskjeller og gi stabilitet i norsk økonomi.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin