Morten Johansen

Man skulle kanskje tro at en modell for lønnsoppgjør i et land med 30 års sammenhengende handelsoverskudd var en modell som ga reallønnsvekst hvert år.

De siste årenes lønnsoppgjør demonstrerer derimot at frontfagsmodellen viser sin styrke når oppgaven er å holde reallønningene nede, ikke oppe.

Noen eksempler:

2020: Lønnsoppgjøret utsettes. Dette på tross av en meget sterk forhandlingsposisjon og utbredt sympati i befolkningen for en rekke grupper lønnsarbeidere. 

2021: Fellesforbundet forhandler seg frem til forventet reallønnsnedgang. Ramma ble på 2,7 prosent, forventet inflasjon var på 2,8 prosent (faktisk inflasjon endte på 3,5 prosent)

2022: Trolig det største reallønnsfallet siden før 1945. Ramma endte på 3,7 prosent og hvis ikke inflasjonen (6,8 prosent siste 12 måneder) avtar kraftig på slutten av året eller lønnsglidningen blir betydelig går det mot et stort fall i reallønningene. Sist rekord etter 1945 er fra 1979 med en reallønnsnedgang på 1,9 prosent. 

Frontfagsmodellen er med andre ord ingen garanti for bedring av lønns- og arbeidsvilkår.

Som Thomas Piketty har demonstrert er perioden 1945-1973 et historisk unntak fra tendensene i kapitalismen. Siden 1979, da lønnskostnadsandelen justert for selvstendige arbeidsinnsats toppet seg på 90,3 prosent i Norge, har den falt til 76,8 prosent i 2021 (foreløpig estimat).

Lønnskostnadsandelen defineres slik av Teknisk beregningsutvalg: «Lønnskostnadsandelen er et mål på hvor stor andel av verdiskapingen i økonomien som tilfaller arbeidskraften, og hvor mye som tilfaller kapitaleierne».

Synkende lønnskostnadsandel betyr med andre ord at kapitaleierne tar en større del av kaka. Frontfagsmodellen klarer ikke å forhindre dette, det den derimot er god på er å sikre arbeidsfred, selv i perioder hvor lønnskostnadsandelen og reallønningene går ned.  

Aktuelt: Pris-sjokk: Høyeste prisvekst på 34 år

Feilslått kritikk av modellen

De siste årene har frontfagsmodellen blitt kritisert, særlig av Sykepleierforbundet og Utdanningsforbundet.

For å vurdere hvorvidt deres kritikk er progressiv er det nødvendig å repetere hvilke to momenter frontfagsmodellen består av. 

Modellen består essensielt av to punkter:

* En metode for å komme frem til ramma for lønnsoppgjøret. Metoden foreskriver at konkurranseutsatt industri forhandler først og at ramma industrien kommer til enighet om gjøres gjeldende for lønnsoppgjørene i andre sektorer. Som lønnsoppgjøret for 2021 illustrerte er Fellesforbundet villige til å gå med på forventet reallønnsnedgang (uten streik), hvis de vurderer at konkurranseevnen til norsk industri krever det.  

* En metode for hvordan ramma for lønnsoppgjøret fordeles. I praksis innebærer frontfagsmodellen ofte sentraliserte oppgjør med relativ lik fordeling mellom ulike yrkesgrupper. 

Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet retter sin kritikk mot punkt to og antyder at yrkesgruppene de representerer burde få en relativt større andel av den fremforhandlede ramma enn andre yrkesgrupper. Denne kritikken kan Fagforbundet enkelt nøytralisere.

I år skjedde dette gjennom en annonsekampanje med budskapet «hele laget fortjener et løft», som i praksis innebar at ingen i offentlig sektor skulle gå mer ned i reallønn enn andre. Det er mye man kan kritisere Fagforbundet for, men når motstanderen er et Sykepleierforbund som vil øke egen pott ved å ta fra andre yrkesgrupper er det som forventet at Fagforbundet gikk seirende ut.

For hvem vil vel finansiere økt lønn til sykepleierne ved å ta fra potten til helsefagarbeidere, renholdere eller bussjåfører? Som før endte Sykepleierforbundets protest med mye skrik og lite ull, slik det også vil gjøre i fremtiden med mindre de retter kritikken sin mot første punkt og velger å sette en eventuell tvungen lønnsnemnd til side, slik flere sykepleiere gjorde i 1972.

Reaksjon: «Markedstvang hemmer rettferdig grønn omstilling»

Arbeidere i alle land

«Lønnskravene i alle land kommer til å bli justert ned», kunne Stein Lier Hansen selvsikkert proklamere til VG 10. mars i år.

Når man ser verden gjennom frontfagsmodellens briller reduseres alt som skjer utenfor landets grenser til fenomener LO må ta innover seg og forhandle med utgangspunkt i, uten mulighet til å påvirke selv.

Fellesforbundet og Stein Lier Hansen fra Norsk Industri ser hovedsakelig verden på samme måte. Det er derfor uenighetene mellom dem aldri er på mer enn noen promille og lønnsoppgjøret kan utsettes uten protest.

Frontfagsmodellens formål er ikke å sikre høyere lønninger, men å sikre konkurransekraften til norsk industri.

For å bryte med dette må progressive lønnsarbeidere i Norge stille seg spørsmålet: Hvordan kan vi best legge til rette for at lønnsarbeidere i andre land kan føre sin kamp slik at lønnskravene i andre land ikke blir justert ned, men blir justert opp?

Svaret på dette spørsmålet er å føre en så hard lønnskamp som mulig i eget land, slik at arbeidsgivere i andre land ikke kan bruke norske forhold som argument for lønnsnedslag i egne bedrifter.

Med andre ord: Det mest solidariske lønnsarbeidere i Norge kan gjøre for lønnsarbeidere i andre land er å kjempe for å bedre egen lønns- og arbeidsvilkår og ikke moderere seg av hensyn til nasjonal konkurransekraft.

Slik gjør vi det lettere å kjempe for bedre lønns- og arbeidsvilkår i andre land. Dette er det første steget i internasjonalistisk arbeiderkamp, og det stikk motsatte av «jørneggumeriet» som definerer LOs linje. 

Fortsetter lønnsarbeidere i Norge, Tyskland, Sverige osv. å prioritere konkurransekraften til bedrifter i egne land når de fremmer sine krav er det grunn til å tro at vi har mange såkalte «ekstraordinære» år i vente.

De vil bli betalt med elendig reallønnsutvikling og en lavere andel av verdiskapningen til arbeiderne.

Frontfagsmodellen blir til skalpell, som skjærer ned lønnskravene, holder streikene på et minimum og sørger, som Holden-III-utvalget forutså, for «en tilpasning til et lavere kostnadsnivå for å bedre konkurranseevnen».

Kommentar: «Årets lønnsoppgjør var det beste på mange år. Nå er det snudd på hodet»