Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Å åpne en avis i dag er å bli minnet om et kapittel i skolebøkene mine i økonomisk historie.

Vi lærte om «Merkantilismen». I gamle dager mente de som styrte at det var lurt å beskytte innenlands industri med toll og avgifter, subsidier og importforbud.

Slik skulle man få overskudd på handelsbalansen og bygge opp store lagre av gull. Det mente man var viktig. Helt sant.

Etter hvert ble vi litt klokere. Økonomisk teori ble mer finkornet, og det ble etter hvert klart at den måten å tenke på kanskje ikke var så smart likevel.

Vi forsto at ikke alle land kan ha handelsoverskudd samtidig, det er en matematisk umulighet. Dermed bygger man inn konflikter i et slikt system.

Men handel trenger ikke være sånn. Det er faktisk en aktivitet som lønner seg for alle.

Det stabile geniet i Det hvite hus er ikke så opptatt av hva som lønner seg for alle. Han er opptatt av hva som er best for seg. Han vil tilbake til fortiden, det er han jo helt tydelig på.

Det er litt uklart hvilken epoke i fortiden han sikter til at USA var «Great», men vi skal åpenbart tilbake til en tid med toller og avgifter.

En tid med mindre handel over grensene der konflikter er vanskelig å unngå fordi det som er en gevinst for et annet land, oppfattes som et tap for mitt.

Dette er dårlig nytt for Norge, av flere årsaker.

Norge er ekstremt avhengige av eksport og import. Som et ganske lite land i verden kan vi ikke selv produsere alt vi trenger.

Hvis du ser rundt deg på alle tingene du tar for gitt, bilen, telefonen, datamaskinen, klærne, så innser du at nesten alt er importert.

I tillegg kommer alt du ikke ser, men som også er importert. Tjenester, programvare, film og musikk. Hvis Norge skulle slutte å importere, måtte vi laget alt dette selv.

Det er helt utenkelig selv for et land med ti ganger så mange arbeidsfolk som vi har. Det går bare ikke. Vi må spesialisere oss på de tingene vi er gode på, og bytte varer og tjenester med andre som gjør det samme.

Det er slik verden har blitt rik de siste 200 årene. Inkludert Norge.

Vi eksporterer olje og gass, maritime tjenester, møbler, sjømat, metaller, gjødsel og digitale tjenester. Blant annet. Dette finansierer importen av alle de tingene du ser rundt deg som vi verken kan eller vil lage sjøl.

Å se for seg at Norge skal slutte å handle, er å si at vi må bruke all oljen og gassen sjøl. Aluminiumen. Fisken. Det er et nærmest meningsløst tankeeksperiment. Norge er altfor lite til å forbruke alt vi produserer.

På samme måte som Norge er altfor lite til å produsere alt vi trenger.

For ikke å snakke om alt det vi ønsker oss. De som ønsker flere handelshindringer, står rett og slett i veien for den velstanden nordmenn i svært mange år har tatt for gitt. Og har kunnet ta for gitt. Til nå.

I tillegg er handel kulturutveksling, slik leder av Nasjonalt eksportråd, Arvid Moss, forteller om i den ferske podkasten «Arbeid og kapital».

Mennesker møtes på tvers av land. Bygger forståelse for hverandres skikker, matvaner, språk. Bånd knyttes. Toller, tariffer og importforbud legger også en demper på denne dypt menneskelige aktiviteten.

Vi bli fattigere i åndelig forstand, så vel som økonomisk.

Ingen trær vokser inn i himmelen, sies det, og det er kanskje den leksa Norge nå må lære. Vårt handelsoverskudd de siste tiårene har vært ekstremt.

Kombinasjonen av flaks, fred og frihandel har gjort oss svært rike. Rikdommen har bygget seg opp. Et stort land hadde aldri kunnet gjøre det samme. Den enes overskudd over tid er noen andres underskudd.

Se for deg at Tyskland eller USA bygget opp et fond med over tre millioner kroner per innbygger, slik vi har gjort. Tyskland har åtti millioner innbyggere, USA har 340 millioner.

Fondet hadde blitt ufattelig stort, hvis de skulle gjort som Norge har gjort.

Den gode nyheten er at vi handler aller mest sammen med våre naboer i EU. En gruppe land som fortsatt forsvarer en liberal verdensorden basert på rettigheter, forutsigbarhet, demokrati og frihet.

EU-samarbeidet ble i sin tid grunnlagt for å bøte på et problem som også hadde rammet Norge hardt. Krigen.

Ikke siden den gang har det vært viktigere for Norge at EU lykkes med sitt prosjekt.

Handelskrig er også krig, og den er verd å unngå for nesten enhver pris. Aller mest for eksport- og importlandet Norge.